Gamledager
– Jeg vokste opp i the Great Depression, veit du. Det var her på garen på Røydan, som godt var. Jeg hadde ikke greie på at vi var fattige, for det var ingen som hadde penger i den tida. Det var likt for alle. Det var ikke arbeid å få noe sted. Alle var heime på garan, men det var ikke livsgrunnlag til å fø store ungeflokker, så de måtte ut. I generasjonen før min var det ni unger. Alle reiste til Amerika, forteller Rødland.
Han sitter hjemme i stua ”der heima” på Røydan (Rødland) en sommerdag i 2009 og minnes unge år i Kvinesdal. Han ble født i 1922 og tilbrakte oppveksten i bygda. Han minnes en utstrakt naturalhusholdning, der man ofte ikke hadde råd til å kjøpe det mest nødvendige. Det var høytid når sukkeret kom på bordet så man kunne få rørte tyttebær.
I DEN TIDA var det et godt samhold mellom garan. I de første årene bodde familien i det som senere er kalt Marta Kristoffersens hus på Røydan, men ti år gammel kjøpte foreldrene Sofie og Ole Samuelsen Rødland garen ”Der heima”. Dette navnet fikk garen fordi den var sosial samlingsplass for alle naboene hver eneste kveld i uken.
Hit kom Kristoffer på Bakkan (Rødland), Velom (Ola Wilhelmsen), Haiten på Sjynnebakkan (Hans Olsen Rødland), Andreas i Storalia (Rødland), Peder Husefjeld og Washington. Sistnevnte var døpt Hans Georg Washington Hansen siden faren var begeistret for den amerikanske presidenten, men han gikk alltid under navnet Washington.
Gamledager i Kvinesdal: Den siste henrettelsen
SELV LIKTE han ikke å bli kalt Washington, så ved noen anledninger glemte naboene seg vekk og sa ”du Was.. Georg”. Han var gift med Otelia på Røydan, men tilbrakte mye av sitt voksne liv i USA.
– Jeg lurer den dag i dag på hvordan familien holdt ut med så mye besøk hver kveld på garen. Alle mannfolkene var samlet. De satt og pratet hele kvelden. Av og til fortalte de spøkelseshistorier, så jeg ble redd, sier Samuel.
– Haiten på Sjynnebakkan var den gildaste mannen i garan. Som guttunger gikk vi rundt med snelle og tråd og lagde lyder på vinduene. Det smalt for livet, og på Sjynnebakkan hørte vi at Sara (kona til Haiten) sa at han måtte springe etter dem. Haiten kom springende etter oss, men vi kunne høre hvordan han lo.
Enkelte dager var vi ikke på vinduene til Haiten. Da kunne han si: - Hvor var dere i går kveld? Jeg så ikke noe til dere …
Gamledager i Kvinesdal: Maskinisten i Stampebekken
SAMMEN MED Sara hadde Haiten datteren Olava. Hun var uheldig i ungdommen og kom bort i akselen på et sagbruk med håret og fikk revet av hele skinnet på hodet. Hun gikk med parykk resten av livet.
Olava var heime og passet på foreldrene i alderdommen.
– ”Der heima” var den opprinnelige garen på Røydan, foteller Samuel.
Prest Jørgen Thomassen som mange av oss stammer fra, kjøpte garden ut fra kirken. Han hadde fire sønner, en fikk Røydan, en annen fikk Øvre Egeland (der Gudan kommer fra).
Røydansgarden ble senere delt i fire. I dag er garan for det meste avfolka.
– Jeg og Andreas Husefjeld var bestekamerater. Vi var også mye sammen med Einar Solås. Einar hadde en gammel bil og kunne spille trekkspill. Du vet, kombinasjonen av bil og trekkspill var ganske kraftfull i den tida. Martin i Storalia (Rødland) var også innom denne vennegjengen, sier Samuel.
– Den første som hadde bil i garan var Bernhard Solås, søskenbarnet til Einar. Faren Ola solgte senere garden til Jenny og Gustav Hauan og flyttet til Sør-Audnedal. Bernhard var en tusenkunstner. Han jobbet hos Kloster, og var god med det mekaniske, fortsetter han.
Han fikk seg en bil med 3 hestekrefter.
SOM UNGER kunne de se når han kom fra Kloster med bilen sin. Det var hull i golvet, og han måtte løpe den i gang. Bror til Einar, Johan Solås, hadde en gammel trøford som Einar kjørte. Einar fikk senere sin egen bil, en gammel Dodge som vi kjørte rundt i rett etter krigen. Vi var fæle til å spille bridge.
– Vi var også mye rundt på fester i bygdene. Mest populært var det å reise til Sjølingstad ved Mandal, for der var det en ullvarefabrikk med mange jenter. Når jentene hørte vi kom med bil og trekkspill fra Kvinesdal, organiserte de overnatting for oss, sier Samuel.
Han gikk på folkeskolen i Neset til han var 14 år og deretter 1 år på fylkesskolen.
Gamledager i Kvinesdal: Med vatnet som badekar
ETTER HVERT ble tidene noe bedre. Femten år gammel var han så heldig å få jobb på herredskassererkontoret hos Andreas Åmodt, onkelen sin.
Noen av omgangsvennene hans reiste til Amerika. Brødrene hans begynte på skole.
– Jeg begynte på landbruksskolen da jeg var 17 år og var der i ett og et halvt år, for det var meningen at jeg som odelsgud skulle ta over garden. Det ble til at jeg gjorde det også på et langt senere tidspunkt. Far døde i 1944, men mor drev garden videre. Jeg var ute og tok arbeid, først på jernbanen i 1941 sammen med bror min Andreas i cirka 1 år. Vi arbeidet først ved brua over Voran. De kalte skjæringen der for Sibir. Senere ble jeg sendt til Sandvann stasjon.Det var også noen fanter som jobbet på jernbanen, sier Samuel
Anders Fant kom en dag med ei sid bukse.
Det viste seg at han hadde sydd inn et ullteppe i bakenden, for det var så kaldt å sitte på steinene. Anders skoftet aldri, men var redd for å bli svart på hendene.
ANDREAS Husefjeld var så heldig å få jobb på Knaben i 1940.
– Jeg kom opp der i 1942, tvangssendt av tyskerne etter at de oppdaget oss i forbindelse med jernbanearbeidet vi drev med. Tyskerne ville ha større produksjon. Vi gjorde så lite som mulig for tyskerne, men nok til at vi ikke ble tatt, minnes Samuel.
Han husker bombingen av Knaben.
– Det var en kar som vi kalte Revolver Johan. Han var tysker. Han kommanderte oss til å raskt komme oss inn i tilfluktsrommene hver gang alarmen gikk, og truet med å skyte dem som ikke nådde frem i tide.
– Da engelskmennene bombet høsten 1943 kom vi oss så vidt i ly. Jeg hadde kommet av nattskift og hadde nettopp sovnet da Revolver Johan sparket opp døra og kommanderte oss ut. Jeg snudde meg utforbi da den første bomben traff brakka vår og ble slengt bortover veien.
– Vi kom oss i sikkerhet, men da vi stakk hodet ut etterpå så vi bakparten på en gris som hang oppe i et tre, og ei ku som lå død i veien. En av bombene hadde truffet fjøset, sier han.
DET VAR NOEN som la seg opp en del penger på Knaben under krigen, blant annet på svartebørshandel, men de ble svært skuffet over kursen de fikk etter krigen. De gamle pengene ble vekslet inn til cirka 10 prosent av pålydende. Samuel for sin del satte pengene inn i garden.
– Far min var i Amerika i 10 år og bygde siloer på de store gardene i Nebraska og Dakota for selskapet som Josef Reiersen arbeidet for. Han bodde i Chicago. På den tiden var det ikke mange som slo seg ned i New York. Det var først senere. Den gang dro man til Midt-Vesten. Far kom tilbake som elektriker, forteller Samuel.
Det var faren som la opp lyset i hele Fjotland. Men så ble han syk og døde i 1944. Det var ikke noen sykekasse den gangen.
– Kvindølene begynte å slå seg ned i Brooklyn midt på 1920-tallet. Tante Karoline og onkel Andreas reiste i 1924 og stoppet i Brooklyn, Det samme gjorde onkel Samuel som reiste i 1927. Da hadde der blitt en norsk koloni der, forteller Samuel.
HØSTEN 1946 reiste Samuel, Andreas Husefjeld og Martin i Storalia til Kristiansand og tok seg jobb på Lumber. Andreas reiste tilbake for å drive garden våren 1947, mens Samuel fortsatt satt og passet maskiner på Lumber. Dette stillesittende arbeidet var ikke noe for Samuel, og da ingeniør Skauge på jernbanen (som han kjente fra Kvinesdal) tilbød ham jobb startet han på 1 dags varsel. Da sjefen på Lumber hørte dette, ble han forarget. Han tilbød ham hus og sjefsjobb, men Samuel hadde allerede lovet Skauge å begynne hos ham.
Samuel ble på jernbanen i Kristiansand i 5 år. Da han kom heim igjen på garden i 1951, bygde han hønsehuset som ligger midt i Røydangaren. Det var i 1949 han formelt overtok garen ”Der heima”.
Han betalte 13 000 kroner for den. Det var taksten for odelsguden. Huset var ikke i så god stand, og løa holdt på å falle ned. Tante Karoline kom heim på besøk fra Amerika i 1952 og lurte på om ikke Samuel ville prøve seg ”over there”.
Det var dårlig med penger i gardsdriften, så han slo til.
Jeg trodde jeg hadde kommet til himmelen da jeg først tok jobb som snekker på Long Island.
– DA JEG REISTE over i 1952 var det tante Karoline Lie (Rødland) som garanterte for meg. Det var nødvendig med en garanti for at man ikke skulle være en byrde for den amerikanske staten. Jeg reiste over med Stavangerfjord, og hadde bestemt meg for å bare være der en kort tid så jeg fikk nok penger til å bygge løa på garden opp igjen, for den holdt på å ramle ned, sier Samuel.
Han ble innlosjert hos Grethe og Torkel Mydland (sønn av Anna Mydland), for de hadde godt med rom.
– Jeg trodde jeg hadde kommet til himmelen da jeg først tok jobb som snekker på Long Island, for jeg hadde i minne jobben på jernbanen i Kristiansand i 5 år der jeg ofte gikk i oljedress på grunn av mye regn. Jeg ble gjennomvåt av svette. I Amerika skinte sola, det var godt og varmt, og jeg fikk god betaling, minnes Samuel.
Som da tenkte at han aldri ville reise tilbake.
– DET VAR SNEKKER jeg ville være. Jeg fikk jobb sammen med Peder Hompland. Onkel Samuel var også med, og jeg husker vi slet fælt med mange tunge bjelker. På en jobb i Westchester (NY) sammen med Peder fikk vi i oppdrag å endre på takene på annethvert hus i et boligfelt der alle hus var like, slik at husene kunne skilles fra hverandre. Her var det gode penger å tjene.
– En søndag Peder og jeg gikk på 8th Avenue i Brooklyn kom det en kar opp og spurte om vi ville ha jobb i Hartford, Connecticut. Vi skulle få en dalar mer i timen og betalt 9 timer for 8 timers arbeid. Dette var gode forhold, så vi slo til allerede neste dag. Vi arbeidet der for Pratt& Whitney (motor-produksjon) i 2 år og bygde leiligheter for arbeidsfolkene, sier han.
De kunne ikke arbeide om vinteren. Fra jul til påske var det for kaldt.
DA ARBEIDET i Hartford gikk mot slutten, spurte noen andre snekkere om han ville bli med og starte for seg selv. Disse kjente en som holdt på med noen store husprosjekter på Long Island. Fem partnere gikk så sammen og startet et selskap. Etter den første vinteren ble det dårlig med arbeid, og tre av partnerne som hadde familie trådte ut, så. Det ble bare to igjen, Samuel og en ved navn Bjørn Sigurdsen.
Bjørn hadde aner på Island, var født i Oslo og oppvokst i Bergen. Det skulle vise seg at dette samarbeidet ble langvarig og svært vellykket.
I 1954 satte de navnet Thule Construction på entreprenørselskapet, etter deres norrøne aner, og drev ut fra Huntington, Long Island. Han lærte snart at dårlige betalere måtte håndteres med fast hånd. Betalte de ikke, gikk han rett til sakfører. De som hadde ord på seg for å være dårlige betalere unnlot han å ta oppdrag for.
PÅ BARE TO ÅR hadde altså Samuel svingt seg opp fra snekker i Amerika til etablerer og partner i et entreprenørselskap.
Egenskapene som viljesterk og målrettet skulle komme godt med på et annet av livets viktige valg i 1954. På en dansehall i den finske delen av Brooklyn, populært kalt Finnhola (Finn Hall), traff han en kveld ei ung jente fra Bergen. Margrethe hadde vært ett år i Seattle hos familie, og var på vei heim til Norge. Det ble kjærlighet ved første blikk.
Margrethe reiste heim som planlagt, men turte ikke si hjemme i begynnelsen at hun skulle tilbake. Etter to måneder var hun tilbake hos Samuel i New York. Da hadde hun rukket å besøke mor Sofie ”Der heima” for å sjekke ut hva slags familie hun skulle tre inn i. På rekordtid hadde han fått seg kone. Det er det man på engelsk kaller en Fast Mover.
Gamledager: Kvinesdals siste loffer
ETTER FEM år ble Samuel amerikansk statsborger. Samuel var første gang heime igjen i 1960, deretter i 1964. Han satte i gang restaurering av gardshuset, og mor Sofie sto ansvarlig for fremdriften. Sofie døde i 1965, 95 år gammel.
Samuel og Bjørn drev med stor suksess Thule Construction helt til han gikk av med pensjon ved fylte 70 år. De siste 10 årene drev han selskapet alene sammen med sønnen Ole, for Bjørn var mye eldre enn Samuel og pensjonerte seg da han ble 65 år.
I 1990 avviklet han selskapet. På spørsmål om han ikke kunne selge det, svarer han bestemt at et selskap av denne karakter kun har verdien av menneskene i det, og ikke var salgbart. En lang og vellykket karriere hadde kommet til en slutt.
Samuel og Margrethe kjøpte seg hus i Palm Beach,Florida og flyttet dit i 1990. Samuel kom aldri heim igjen til ”Der heima” annet enn på ferie. Han døde 28. januar 2015 i Virginia.
Løa som han skulle over til Amerika for å tjene penger til ble aldri bygd opp igjen.