Fra 1905 til 1941 reiste han som evangelist på Sørlandet og i Rogaland. I alle disse 36 årene første han dagbøker fra sin virksomhet. Dagbøkene er i dag oppbevart på Lyngdal Misjonsmuseum.
Georginekongen på Raustad
Sauesjået i Kvinesdal
JEG KJENNER BARE Herman Lone fra hans 12 dagbøker, og fra det enkelte muntlige kilder kan berette. Det ligger i sakens natur at en dagbok er et sterkt subjektivt og personlig preget dokument. Det er de umiddelbare reaksjonene fra dagens begivenheter som møter oss i dagboka. Derfor er den fragmentarisk og ufullstendig. Og vi som leser dagbok-notatene må øve oss i å finne de følelsene og stemningene om ligger til grunn for notatene, like mye som de konkrete fakta. Folkelig uttrykt: vi må øve oss i å lese mellom linjene!
Herman Lone kaller gjerne dagboknotatene for «reiseopjør» og det aller, aller meste av det han skriver konsentreres om hans gjerning som omreisende predikant. Og oppgjøret er ikke et regnskap beregnet på et misjonskontor. Han var aldri ansatt i noen kristen organisasjon. Dagbøkene var et reiseoppgjør med Gud som hadde kalt han til denne oppgaven.
Sammenlignet med andre dagbøker jeg har studert, er Herman Lones 12 dagbøker intenst konsentrert om hans evangelistgjerning.
Han bemerker ingenting om farens død i desember 1911, og han forteller ikke at Norge ble okkupert av den tyske hærmakten 9. april 1940!
Kvinesdal var et eventyr for henne
Johan Nilssen – første formann i idrettslaget
Kvinesdals egen George Washington
GÅRDEN LOHNE i Feda ligger mellom elva Lohnen og Tjødna, sju kilometer nord for Feda kirke og grenser opp til Gyland. Her ble Herman Lone født. Foreldrene Gabriel Johannesen Lohne (1828-1911) og Anne Helene Larsdtr. Seland (1830-1899) fikk 12 barn. Seks av barna døde mens de var små; to var dødfødt. Her vokste Herman opp. Sammen med broren Ludvig som var to år eldre,hjalp han til med å passe sauene på gården. De gikk gjerne ut kl.07.00 om morgenen og kom ikke tilbake før til kvelden.
Skolegangen var enkel. Barna på Feda gikk på skole 9 uker i året. Barna var samlet rundt ett bord med to vinger. Læreren satt i den ene enden av bordet. Den flinkeste gutten og den flinkeste jenta satt ved andre enden. Hermans dagbøker bærer preg av at han fikk en kortvarig og ufullstendig skolegang. Og han var neppe blant de elevene som satt ved enden av bordet rett mot læreren!
Konfirmasjonstida var preget av de lange dagsturene til Liknes som var hovedsoknet i prestegjeldet. Kommunen ville ikke koste skyss på presten. Derfor måtte konfirmantene fra Feda gå over en mil hver vei for å være med på konfirmasjonsforberedelsen som strakte seg over seks måneder. Rett nok hadde konfirmantene fra Feda det moro mens de sammen vandret fram og tilbake til Liknes. Men hele dagen gikk med, og i dårlig vær var nok turen både lang og slitsom.
Både unge menn og unge kvinner måtte dra ut fra Feda og fant seg gjerne arbeid lenger øst i fylket. Flere av de unge mennene drog til sjøs. Ikke så rent få slo seg deretter ned i Amerika. Hermanns eldre søster, Louise hadde tatt seg tjeneste på «Borøen». Broren Ludvig Johnsen reiste tidlig til sjøs og slo seg etter noen år ned i Amerika hvor han utdannet seg til prest. Han kom siden tilbake til Norge hvor han ble en landskjent predikant. Adolf Martin Johnsen, Hermanns tre år yngre bror, emigrerte også til Amerika og ble byggmester i Jersey City.
Men hva gjorde Hermann i sine første ungdoms år? Begge brødrene slo seg fram i Amerika, men Herman fulgte ikke i deres spor. Kanskje han ble gående hjemme for å hjelpe til på gården og for å bistå sin helsesvake mor? Vi vet ikke. Men i 1905, seks år etter morens død, bryter han opp fra gården og bygda og starter sin predikantvirksomhet som skulle vare livet ut. Han var nå blitt en voksen mann på 37 år og han forble ungkar hele livet.
Ein skoien doktar
Hvilesteinen på Fosselandsheia
SOM ALT NEVNT, var Herman Lone aldri ansatt i noen kristne misjonsorganisasjon. Han var en såkalt fripredikant som satset alt på at Gud og Herrens venner skulle gi han det han trengte for liv og levned. Han uttrykker dette flere ganger i dagbøkene. Allerede i sin første dagbok skriver han:
«Min gud skal Fuldelig give mig alt vad jeg behøver.»
Gjentatte ganger finner vi uttrykk som går i samme retning:
«Tak gud for du Har sørget saa vel for mig baade til Legem og Sjæl og gud Velsign dem som har vert saa snille imod mig ja Herren han Vil give mig alt det jeg behøver baade til Legem og Sjæl.»
Tak gud for du Har sørget saa vel for mig baade til Legem og Sjæl og gud Velsign dem som har vert saa snille imod mig.
Det er likevel en realitet at Herman Lone var en fattig mann og måtte finne praktiske løsninger for å få innfridd sine behov. Mens han bodde hos Margit og Ole Holmen gikk han en gang litt ekstra tidlig til møtet på Drange. Han hadde fått med seg litt pinnekjøtt. Han fyrte godt opp i ovnen på bedehuset og steikte kjøttet før møtet. Så det luktet deilig pinnekjøtt da folket ankom møtet om kvelden. Det fortelles også at han av og til skreiv brev. Disse la han igjen hos vertsfolket slik at de skulle kjøpte frimerker og sende dem for han. Det forteller litt om et menneske som var fattig på jordisk «gull»!
Herman Lone reflekterer lite omkring teologi og teologiske spørsmål. Han er en typisk lekpredikant/evangelist som er opptatt av «det ene nødvendige». I et notat fra desember 1907 viser han imidlertid at han er et barn av sin tid og sitt miljø:
«Vi lever i efter Vad jeg forstaar saa tror jeg baade Tungetalen og frafald fra troen maa komme Før Endens Tid og det er sjeet Vad ligger nu Vid Dør og Vil Trenge en Antikrist aand og har Lagt og ylmet lenge Nu vil den Snart byrde Frem og saa staar vi ovenfor en Tid da Smerterne(?) Skal gaa over Jorden men tak og Lov til Herren for at Vaar Forløsning Time Stunder til…»
Han er overbevist om at han og hans samtidige lever i endens tid. Og som «bevis» nevner at tungetalen og frafall fra troen. I dagboka finner vi mange ganger uttrykket «og snart kommer Jesus igjen».
De dro til USA og ble mangemillionærer
Historien om Utsikten
HERMAN LONE var først og fremst en enkel evangelist. «Det fulgte vekkelse med Herman Lone», sa de gamle. Det stemmer også med inntrykkene vi får fra dagbøkene hans. Han drar fra bygd til bygd og holder møter i private hjem, på små skolehus, på ungdomshus og i bedehus. Bare noen få ganger taler han i en kirke. Det sier vel også litt om hans ståsted i sørlandsk kristenliv? Vi skal også merke oss at han ikke fulgte en på forhånd tilrettelagt reiserute, slik vår tids predikanter gjør. Han gikk fra bygd til bygd og møteinnkallingen gikk fra munn til munn. Det er en måte å «organisere» møtevirksomhet på som er utenkelig i vår tid! Rett nok ble det etter hvert vanlig å annonsere møtene i lokalavisa, og Herman Lone har limt inn en hel del av disse møteannonsene dagbøkene sine.
Her er et lite knippe av bygder han besøkte i 1907:
Skrelia, Aamland skolehus, Bjørnestad skolehus, Hosteland(?) skolehus, Vilhammer skolehus, Bruseland skolehus, Norset Bedehus, Kvalsvig Ousta Sogn, Skaumstøl(?), Taamsberg, Spind ongdomshuset, Svort skolehus Lyngdal, Ullerå i Spind, Vienstad Skolehus Spind, Sæland (Stølen), Lone, , Grimstad, Kvale, Sanne, Kjørklev, Gjerstad, Goutland, Breiseid, Daland, Helle (Spind), Viga (ongdomshuset), Haaland i Spind, Ullerå i Spind, Grøtteland, Fedde, Haugeland, Sanne i Fedde, Sandvigstrand i Herred Sogn, Gjersdal, Vintland, Kvålvig, Opsald skolehus, Meland skolehus Skreheien Lyngdal, Nebdal Kvaas, Bjuland i Aa Lyngdal, Sanne i Aa Lyngdal, Hommen i Aa Lyngdal, Egeland skolehus, Førland skolehus, bedehuset Lyngdal, Rosjord Skolehus, Kvelland i Aa Sogn, Højland, Lie i Kvaas Sogn, Aase Skolehus, Hægeland, Risbakken, Ejelstad, Rosjø skolehus, Lie i Valle Sogn, Saaddan Skolehus, Svenevig, m.fl.
«Garsguden» som ble entreprenør i New York
Kvinesdals siste loffer
Den siste henrettelsen
HAN REISER som evangelist fra 9 til 10 måneder hvert år. Svært ofte går han fra bygd til bygd. Ettersom samferdselen forbedres, reiser han med tog, båt og trolig også i venners bil.
I de gjenværende månedene er han hjemme på Lohne, og hjelper kanskje til på gården.
Han forteller ofte om vekkelse. Herman Lone noterer også hvor mange som søker Gud på møtene hans. Disse tallene finnes etter hver måned og ved årets slutt. Han bruker forskjellige ord og uttrykk: «søgte vaarherre», «søgte Gud», «bad til Gud», «bøide sig for Jesus». Noen tall fra Herman Lones «statistikk»:
Året 1906: 76 mennesker bad til gud. I 1909 er antall søkende steget til 121. I 1914 er tallet ytterligere steget til 242. I 1922 har han notert 406 som søkte Gud. I 1924 passerer antallet søkende mennesker 505; videre i 1928 noterer han 616. I 1938 er tallet 730 og i 1941, hans siste virkeår, har hele 1470 mennesker søkt Gud under Herman Lones møter. Sum for alle årene fra 1906 til 1941: 15.367 personer.
Vi må naturligvis vurdere hva Herman Lone kan ha ment med de forskjellige ord og uttrykk han bruker om mennesker som søker åndelig hjelp. Men jeg kan ikke komme til noen annen konklusjon enn at han faktisk mente at alle disse 15.000 søkte omvendelse og frelse!
Mange vil spørre: Er dette reelle tall? Kan denne evangelisten virkelig ha ført 15.000 mennesker til gud? Jeg har ikke noe endelig svar på slike spørsmål. Men jeg vil gjerne vise til «vekkelsesstatistikk» og vurderinger hos Jøssang og hos Kleppa/Odland som dekker den perioden Herman Lone virket som predikant. Det var en periode i norsk historie hvor mange mennesker søkte åndelig hjelp. Det er for øvrig interessant å merke seg at en samtidig lek-predikant, Olav Hovda som hadde sin arbeidsperiode for Kinamisjonen i store deler av Herman Lones virketid, også kan fortelle om mange og betydelige vekkelser.
Med de forbehold som vi må ta når vi tolker disse dagbøkene, må vi tross mulige motforestillinger kunne antyde at Herman Lone kanskje er Fedas og Kvinesdals store, og glemte evangelist! Broren, Ludvig Johnsen ble en landskjent predikant i sin levetid. Herman Lone bør kanskje bli løftet opp og fram i offentlighetens lys en mannsalder etter sin død!
Med vatnet som badekar
Maskinisten i Stampebekken
I JANUAR 1909 finner vi Herman Lone i Stavanger. Her ble han tatt godt imot av miljøet i forsamlingslokalet «Arken» der Emma Nilsen Øgreid spilte en sentral rolle. «Arken» ville ikke være noen «særmenighet», men en slags frimisjon. Det ble fokusert på arbeid blant syke og fattige og de avholdt møter og søndagsskole. Medlemmer av alle kristelege samfunn fikk adgang. Det ble ikke ført medlemslister. Utgiftene ble dekket av privatpersoner; en og annen gang ble det tatt opp kollekt til arbeidet.
Det er til dette «frie» forsamlingslokalet Herman Lone kommer i 1909. Han kom til å besøke denne «forsamlingen» i Stavanger mange ganger i perioden 1909-1921. Besøkene varte gjerne i flere uker og i 1920 feirer hans også jul i Stavanger.
Med utgangspunkt i miljøet rundt Arken i Stavanger reiser Herman Lone til flere bygder i Ryfylke og utover på Jæren for å holde oppbyggelsesmøte.
På mange av møtene noterer Herman Lone at mennesker søker Gud.
Han ble raskt invitert inn i et annet arbeid forsamlingen i Arken hadde tatt initiativet til, nemlig misjon blant innsatte i Kretsfengslet og i Hjelpefengslet i Stavanger. Dette arbeidet blir etter hvert en betydelig del av Herman Lones virksomhet under hans besøk i Stavanger.
Etter hvert fengselsbesøk noterer han hvor mange han møtte, hvor mange som fikk Nytestamente eller Bibel og hvor mange av dem som bad til Gud. I slutten av mars 1912 skriver han følgende i sin dagbok:
«Tusen tak gud for vær Skjæl som jeg har set komme til Jesus i denne maaned og tak for Alle di Fanger som jeg har faat Lov at tale med i denne maaned og tak gud for mad og drike baad til Skjæl og Legem saa jeg maa sige at dit ord er sant at du sørger for dine herre…»
Samme år noterer han at han under sine besøk i fengslene har delt ut 60 Nytestamente og mange av mottagerne er nevnt ved navn. I 1913 noterer han at to fanger har begynt å søke Gud. Og han skriver glad og opprømt i sin dagbok: Et herlig syn for min Skjæl! I 1914 har antall Nytestamente som ble delt ut økt til hele 125, og i tillegg har noen fanger også fått en Bibel. Ved slutten av året 1920 noterer Herman Lone at han har snakket med 111 fanger i Kretsfengslet og i Hjelpefengslet i Stavanger.
HERMAN LONE var neppe det vi kan kalle en lærd mann.
Måten han ordlegger seg på og en svært mangelfull rettskriving understreker tydelig at han var en enkel legmann. Og likevel vil noen av mine informanter kalle ham «den legendariske Herman Lone». Og de har kanskje rett? For i dagbøkene møter jeg en ydmyk person som hengir seg til Gud og til sitt kall som evangelist på en så sterk og gjennomført måte, at det virkelig gjør inntrykk! Han skriver ingenting om uvenner og fiender, men nevner tidvis sine «åndelige fiender».
Nesten alt han skriver i dagbøkene gjelder møter og reisevirksomhet, Bibeltekster han har preket over og om de som søker Guds frelse under møtene hans. Alt annet synes å være ute av sinn og tanke hos denne helhjertede evangelisten fra Feda.
DEN TOLVTE og siste dagboka slutter uventet og brått: Onsdag 19.november noterer han et møte i Kvålsvik, Austa 1941, og dagen etter slutter han plutselig midt i sitt eget notat: «Torsdag 20. November…»
Hva skjedde? Vi vet ikke. Kanskje ble han plutselig rammet av sykdom og utav stand til å skrive mer i dagbøkene sine? Han døde tre måneder seinere, 18. februar 1942 og i Kirkeboka for Feda blir det bekreftet at det hadde vært lege tilkalt under sykdommen.
I Kirkeboka er Lyngdal oppgitt som bopel. Det betyr trolig at han på et gitt tidspunkt forlot Lohnegården og Feda og bosatte seg i Lyngdal. Herman Lone ble 74 år gammel. Han ble aldri pensjonist i vanlig forstand, men døde så og si med arbeidsskoene på.
Kilder og litteratur:
Herman Lones 12 dagbøker som er oppbevart i Lyngdal Misjonsmuseum
Olav Hovdas dagbok/memoarbok; i familiens eie.
Helland, K. 1998: Dagboka som kjelde og forskingsobjekt. I Heimen, nr. 1, 45–48.
Jøssang, L.G. 2001: Aks i vind. Stavanger
Kirkebok for Feda: Utskrift fra 1942 v/Leif Gunnar Skiftun
Kleppa.J./ Odland.P. 1998: Ordets folk. Bergen
Klokkerbok for Feda: Utskrift fra 1942 (Statsarkivet i Kristiansand)
Løyland, M. 1999: Fjordfolk. Fedas historie fra de eldste tider og fram til 1963. Kvinesdal kommune.
Tveteraas, R. 1914: Stavanger 1814-1914. Stavanger
Stavanger Byarkiv: Informasjon om «Arken» i mail datert 28.09 2009
Stavanger off Bibliotek: Informasjon om fengsel i Stavanger i den aktuelle perioden
Svenske, J.1993: Skrivandets villkor. En studie av dagbokskrivandets funktioner och situtionella kontexter utgående från Backåkers Eriks dagbok 1961–1914. Uppsala.
Årli, Å. 1980: Feda. Gards- og slektshistorie. Feda
Veiledning og informasjon fra flere, blant annet Gerd Flaat, Ådne Fardal Klev, Svein Jortveit og Anne-Berit Erfjord. Takk til disse og til kulturkontoret i Lyngdal som gav meg god hjelp når dagbøkene skulle leses/kopieres.