Det er en søndag i mai 2011. Det sitter en gammel hvithåret mann på Skøyen Seniorsenter i Oslo. Han tenker tilbake på en svunnen tid, på unge år i bygda, som han kom til som 16-åring i 1939 og forlot i 1946.

I sitt 89. år husker han fortsatt godt både navn og hendelser. Selv om han har vært på besøk noen ganger i ettertid, lengter han fortsatt tilbake. -Det spesielle ved kvindølen er at han er velmenende, hjelpsom og setter vennskap og ærlighet høyt. Og så har du jo forbindelsen til Amerika som er unik. Jeg har hatt mange gode samtaler med hjemvendte kvindøler.

Han trekker også frem naturen som spesielt flott, fra havet til heia og de to dalene som møtes. Et eldorado.

Bilmekanikere i aksjon under krigen: Fra v: Alfred Hunsbedt (Kairo), Bjarne Gotheim(Silla), Hartvig Ljosdal (Jumbo), Steinar Faret, Reier Reiersen (Langen), Gunnar Hunsbedt og Mathias Reiersen. Foto: Privat

JOHAN Nilssen ble født i Nore i Numedal i 1923. Hans yngre bror Asbjørn ble født i 1933. Faren jobbet først på Numedalsbanen, senere på strekningen Herefos-Kristiansand.

Familien bosatte seg på Mosby. Faren var lønningssjef på jernbanen.

Unge Johan avla middelskoleeksamen i Kristiansand hvor han blant annet lærte seg tysk.

Etter hvert ble faren overflyttet til omlegging en fra smalt til bredt spor på strekningen Kristiansand-Grovane. Det var da dette oppdraget var ferdig at faren fikk jobb på jernbanen i Kvinesdal. Hele familien flyttet inn i nabohuset til Losjen i Lunden.

Artikkelforfatteren: Arild Husefjeld. Foto: Privat

– Jeg hadde ikke noe å gjøre da jeg kom til Kvinesdal.

Far hadde ikke råd til å la meg gå på gymnaset i Flekkefjord.

En dag var overingeniøren på jernbanen på besøk hjemme hos dem og spurte om hvordan faren likte seg i den nye jobben. Her var det fint, sa han, med laks i elva og vilt i skogen, men han hadde en sønn som gikk og dreiv og trengte en jobb.

– Da setter vi ham i arbeid, sa overingeniøren.

Og slik startet jernbanekarrieren til Johan.

Johannes Åmot og Gunnar Hunsbedt foran verkstedet i Neset. Foto: Privat

EN KALD novemberdag i 1939 tok han sykkelen og nistepakken opp til Sandvatn stasjon og meldte seg for oppsynsmann Knutsen som faren hadde advart ham mot. Det første oppdraget var å vasse i 30 cm snø fra Sandvatn til Kvinesheitunellen og tilbake med ei kanne parafin.

Oppsynsmannen skulle teste den unge poden. Så ble han flisegutt, der jobben bestod i å finne rett høyde med kikkerten og sette i fliser i merkestikkene.

Han drev med stikningsarbeid nesten alle de årene han var i Kvinesdal, og kjente nesten hver stein.

I Omlandstunellen var han med på «varig utstikning», der de støpte merker inne i tunellen.

Da tyskerne kom, ville de forsere anleggsarbeidet på strekningen Kristiansand-Stavanger, og satte inn sine egne folk i administrasjonen. En dag forsnakket Johan seg til en tysker og sa at han hadde lært seg tysk på skolen.

Den nye oppsynsmannen, Nesheim, skjønte raskt situasjonen, og fikk omplassert Johan til et sted der han ikke skulle komme i kontakt med tyskerne.

Likevel ble han senere beordret til lønningskontoret på Lista flystasjon som tyskerne prosjekterte. Han trivdes dårlig med mange vaktposter, passord, tyske soldater med skarpladde geværer, og bad tynt om å få komme tilbake til jernbanen.

Dette ble innvilget.

HANS STERKESTE opplevelse fra anleggsarbeidet var fra innslaget til Gylandstunellen, fra Storekvina-siden. Tyskerne hadde erstattet håndboringen med maskinbor.

En dag hadde et arbeidslag tatt feil og startet boremaskinen i et hull som var ladet med dynamitt.

Det ble en kraftig eksplosjon, og 3 mistet livet, mange ble såret.

Johan husker fortsatt sykebilene, bårene, de blodige kollegene som ble båret vekk.

JOHAN HUSKER vennskapet og samholdet i krigens Kvinesdal.

Han gir oss et innblikk i hendelser som han kaller smakebiter fra ungdomsårene. Familien var nabo med tyskerne som hadde okkupert Losjen. Det likte de ikke, selv om de ikke ble utsatt for noe press. Av og til kom tyskerne på besøk for å «låne» mat og verktøy.

Moren Astrid hadde utplassert 12 svaner nede i Knivsviga, og disse var ikke tyskerne fortrolige med. Det hendte at svanene beit tyskerne da de kom for nære.

Dette tok familien til inntekt for at disse fuglene var krigerske og for god motstandskraft å regne.

Faren Olav William var en aktiv laksefisker, og det ble stor oppstandelse i Neset da han fanget en laks på 19 kg. Den gikk på kroken i Englehølen, men faren drev den nedover elva, han vasset over Litleåna og gikk med den ned mot Knivsviga før han fikk den på land.

Fotballaget like etter krigen. Bak fra v: Arvid Rob, Ottar Hjupskås, Sverre Kloster og Alfred Hunsbedt. I midten fra v: Samuel Mathiassen, Hellik Lønne, Arthur Rob og Sverre Hovden. Foran fra v: Bøgvald Thomassen, Arthur Svindland og Johannes Meland. Foto: Privat

JOHAN KOM TIDLIG med i Bridgeklubben, og brukte mye tid der.

Han var makker med Gunnar Hunsbedt, og de spilte turneringer, blant annet i Kristiansand.

Samlingsstedet var Folkets Hus, og han husker spesielt godt bestyreren på Folkets - Tobias Vik.

Tobias var baker i bygda, og skulle senere få mye å bety for Johan.

Som en nøytral innflytter til bygda ble Johan valgt til formann i Bridgeklubben. Johan dannet sammen med noen andre ungdommer en forening de kalte Dundergjengen. De øvrige som var med var Gunnar Hunsbedt, Odd Gotheim, Elias Tønnesen, Ola Verås, Luis Egeland, Johannes Åmot, og Klas Solberg. Med melasse som de skaffet på utsalget hos Reidar Åmot laget de sats. Melasse kom i tønner og var egentlig et tilskudd til dyrefor.

De destillerte satsen i huset til Tønnes og Guri Husefjell på Nedre Husefjell. Aktiviteten foregikk på nattestid for at de ikke skulle bli oppdaget. Mor til Luis Egeland, Maria, som drev hotellet på Utsikten, skjønte at det foregikk aktivitet på andre siden av veien, men hun unnlot å si noe siden hun trodde de drev med illegalt arbeid under krigen. Det ferdige produktet ble brukt kun av Dundergjengen selv.

I Dundergjengen var det ingen utskeielser til tross for navnet, kun positive opplevelser i en perfekt ungdomstid, ifølge Nilssen.

En del av Dundergjengen gikk på det første kullet 1941-43 på den nystartede private realskolen i bygda, der Ragnar Kvam var bestyrer.

Det hendte at de satt barnevakt for sønnen Ragnar Kvam junior.

Johan Nilssen, Tonny Strand og Magne Gotheim på ski. Foto: Privat

«KIKKING» i bryllup var et populært tidsfordriv for ungdommen, i begge dalfører.

En dag kjøpte Johan og noen kamerater ei flaske brennevin av Einar Ljosdal og drog på «kikking» til Årli. De holdt seg på utsiden av festlokalet og kikket inn, de ble ikke bedt inn og ingen kom ut for å snakke med dem. Spenningen var å være i nærheten av noe som foregikk.

Lensmann Egeland spurte Johan om han ville være «lensmannsbetjent» for ham under festene på Folkets Hus. Han fikk bemyndigelsen, og avtalen var at han skulle ringe lensmann Egeland hvis det utviklet seg til bråk han ikke lenger kunne håndtere.

– Vesterdølene var de verste, husker Johan.

De sa «kjyde du» og egget til strid.

Damehåndballaget like etter krigen: Bakerst fra v: Anna Veggeland, Oddlaug Egeland, Bjørg Åse og Laura Unhammer. Foran fra v:Tordis Aamodt, Margit Eiesland og Kari Thurn Foto: Privat

EN DEL av ungdommene i bygda var drevet av det Johan betegner som «fedrelandskjærlighet» en drivkraft til å forsvare landet, påvirket av tyskernes okkupasjon. Mot slutten av krigen ble han kontaktet av Ragnar Kvam som han forsto var med i Milorg.

Han fikk låne ei bok av Kvam.

Avtalen var at dersom han fikk beskjed om å levere tilbake boka, skulle han på et oppdrag.

Men da var det så sent i krigen at en slik beskjed aldri kom til ham. Han vanket i gjengen til Erling Moi, Asbjørn Fjeld, Oddvar Verås og Elias Tønnessen. De tre førstnevnte jobbet også på jernbanen. Det eneste oppdraget han fikk, var sammen med Elias Tønnessen å dra opp til Utsikten og lose en fiskebil til ei løe på Kvinesheia, hvor motstandsbevegelsen holdt til. Under fiskekassene skulle det visstnok være geværer og ammunisjon.

Men lastebilen kom aldri. Likevel var det stas å være betrodd.

I MOTSTANDSBEVEGELSEN var det slik at alle fikk tildelt en gradering, enten A, B eller C. Johan fikk graderingen C. Ingen skulle vite om hverandre, i tilfelle de ble tatt.

Han og Elias Tønnessen på Monan brøt derfor en regel da de sammen dro til Utsikten.

– Jeg kan huske Ragnar Kvam, Johannes Svendsen og Dr. Thørn bli arrestert av tyskerne.

Jeg kan huske Ragnar Kvam, Johannes Svendsen og Dr. Thørn bli arrestert av tyskerne.

De ble begge satt i fangenskap til krigens slutt. Jeg tror alle disse hadde graderingen A eller B.

I krigens sluttfase kom hans venn Erling Moi opp til ham og sa: - Skal vi ta en tur opp til Utsikten?

De gikk den bratte stien rett opp fra Prestegarden til Utsikten, og satte seg på en stein og skuet utover bygda. På realskolen i Faret så de tyskerne vandre rundt.

– De der nede skal vi overvinne, sa Erling Moi.

Så laget de en pakt: «Om 5 år skal vi møtes igjen, uansett hvor i verden vi er».

Dette gikk dessverre ikke i oppfyllelse, for Erling Moi ble tatt av tyskerne, plassert på Arkivet i Kristiansand og sendt til Tyskland der han omkom på skipet SS Westfalen som gikk på en mine og sank utenfor Gøteborg i 1944.

– Begravelsen til Erling er det mektigste inntrykk i mitt lange liv. Asken hans kom til Kvinesdal kirke som var fullpakket.

Jeg var i begravelsen som Erlings venn. Det var en helt spesiell atmosfære.

Erling var tvers igjennom et fint menneske.

– BAKER Tobias Vik var veldig interessert i ungdommens ve og vel, og en foregangsmann for å starte et felles idrettslag i bygda, Kvinesdal IL. Det hadde tidligere vært lokale idrettslag på Øya, i Neset, i Austerdalen og i Vesterdalen. Han spurte meg om jeg ville bli formann, noe jeg aksepterte. Laget ble stiftet 23. november 1945.

Jeg ble dermed den første formannen.

Selv om han var noe med i terrengløp, var det ikke først og fremst på grunn av sportsresultatene han ble forespurt.

Det var interessen for administrasjon som drev ham til å si ja.

- Det var ca. 30 medlemmer i starten. Fotballgruppa var den viktigste.

Øyvind Verås hadde ansvaret for aktivitetene i Neset, Gotfred Mathiassen på Øya, Ottar Hjupskås i Austerdalen og Johannes Biktjørn i Vesterdalen.

Foreningsarbeidet tok en del tid, der vi blant annet skulle representere KIL som utsendinger til Idrettsforbundet.

Det største arrangementet jeg hadde ansvaret for var Fredsmarsjen i 1945.

– Det største arrangementet jeg hadde ansvaret for var Fredsmarsjen i 1945.

Regjeringen hadde bestemt at for å hedre freden og friheten skulle det overalt i landet arrangeres Fredsmarsjer, som skulle ha en lengde på 1 mil.

– Jeg tok ansvaret for Neset, der vi spaserte fra Faret ut til Øya og tilbake, hver vei en strekning på ca 5 km. Ottar Hjupskås tok ansvaret i Austerdalen og Johannes Biktjørn i Vesterdalen.

Alle stilte opp, til og med oldinger og krøplinger.

Johan Nilssen på Skøyen Seniorsenter mai 2011. Foto: Privat

I 1946 ble Johannes overflyttet til jernbanen i Kristiansand hvor han var i kun 6 måneder.

Deretter gikk turen til Hvalstad i Asker hvor han skulle være med og bygge dobbeltsporanlegg.

Her giftet han seg, bygde seg hus, fikk datteren Kari Hege som i dag er pedagog og sønnen Tore som flyttet til Seattle som spesialist på instrumenter til flyproduksjonen.

Johan gikk i sin fars fotspor og kom inn i lønningsavdelingen.

Det ble på den tiden en overgang fra penn og papir til hullkort.

Johan interesserte seg for dette nye og moderne, og ble «dataekspert» som senere ble oppdaget av sjefene i NSB hvor han i resten av sitt yrkesaktive liv drev som avdelingssjef i økonomiavdelingen i sentraladministrasjonen.

Broren Asbjørn som var 10 år yngre, gikk på folkeskolen i Kvinesdal hele tiden familien bodde der.

– Asbjørn var kvindøl tvers igjennom. Han hadde blandingsdialekt, og snakket kvinesdalsdialekten når han var sammen med kvindøler.

Jeg har en mer avslepen østlandsdialekt, sier Johan.

Broren fikk jobb på Tiedemans Tobakksfabrikk som distriktssjef for Vestfold og Telemark.

– Asbjørn var litt for tro mot jobben sin, og røkte seg i hjel, kommenterer Johan.

Det ble til at Johan gikk inn i Heimevernet i Asker, noe han var veldig stolt av.

Der var også Ola Verås. Han husker de hadde Max Manus som instruktør. Johan var i mange år sekretær i en eksklusiv klubb som hette Kapp Horn Seilerne.

For å bli medlem der, måtte man ha vært kaptein på et seilskip som hadde gått rundt Kapp Horn.

Johan Nilssen ble hilst velkommen som hedersgjest under idrettslagets 75-årsjublileum i 2008 av daværende styreleder Rune Svindland. Foto: Privat

JOHAN Nilssen ble i 2008 invitert som hedersgjest til Kvinesdal Idrettslags 75-årsjubileum (basert på det eldste av lagene i bygda, Øye Idrettsforening, som ble stiftet i 1933). Det skulle gjøres ære på lagets første formann for det nystartede Kvinesdal IL.

Johan ankom bygda med tog, og ble hentet av Øystein Øysæd med idrettslagets egne nye buss.

Noen av de nære vennene som fortsatt var i live, var med i bussen.

Disse var Astrid Pedersen, Solveig Egeland, Ragnhild Hagelund og Tonny Strand.

Han gjenkjente dem alle etter alle disse årene. På jubileumsbanketten ble han plassert ved siden av ordfører Odd Omland, og han tegnet og forklarte ham hvordan de stakk ut tunellene på den gamle måten.

Ordføreren lyttet med stor interesse på jernbanefagmannen.

Johan Nilssen holdt en lang tale under festen og gav en historisk beretning om starten på det felles idrettslaget i bygda.

Jeg fikk en svært god mottakelse, og jeg ble rørt.

– Jeg fikk en svært god mottakelse, og jeg ble rørt. Det var stående applaus. Jeg følte stor takknemlighet.

– Kvinesdal er et sted jeg aldri kommer til å glemme. Det har preget meg for livet, sier 89-åringen på rom 308 på et gamlehjem i Oslo.

(Johan Nilssen døde 5. juli 2011)