Han vokste opp på Nedre Omland i Vesterdalen (Kvinesdal) i en søskenflokk på sju, hvorav han var eldst. Gården på Omland hadde vært i slekten siden 1645. Hans far, Hans Andreas Svindland, dro til sjøs som 16-åring i 1884.

NOEN ÅR SENERE gikk han i land i USA hvor han drev som tømmerhogger. Først i 1905 kom han hjem til Norge og giftet seg med Karen Sofie Haugland. De drev butikk på Rafoss noen år før de flyttet til Omland og overtok gården der etter far til Karen Sofie. De skiftet da etternavn til Omland. Dr. Omland var egentlig døpt Georg Alvin Svindland (1906).

I 1922 dro faren til USA igjen, og mor med sju barn i alderen 1-16 år ble igjen på Omland. Det var trange tider, og USA lokket med gode arbeidsforhold. Først i 1930 kom han tilbake for godt. Da hadde allerede to av brødrene til Georg utvandret til USA på slutten av 1920-tallet, og han selv hadde også kjøpt billett med Amerika-båten. Men hans mor fikk overtalt ham til å bli i hjemlandet og heller gå landsgymnas på Bryne. Det var i det hele tatt vanskelig å få jobb i Norge. Georg hadde blant annet jobb med å være med på å stikke ut den nye Sørlandsbanen gjennom Kvinesdal, Gyland og Bakke våren 1924.

Heimegarden på Nedre Omland 1937. Foto: Privat

VINTEREN 1924 gikk det en stor vekkelse over Kvinesdal, og Georg ble da omvendt og en Kristus-etterfølger fra da av.

Som nevnt fulgte Georg sin moders råd, og i årene 1925-1928 gikk han på Bryne landsgymnas, og våren 1928 fikk han sin eksamen artium med gode karakterer. Så ble da det store spørsmålet hva han skulle studere, teologi eller medisin. Han begynte på teologisk fakultet for å ta kurs og avlegge eksamen i forberedende fag høsten 1928.

I sin livshistorie skriver han: «Til immatrikulering ved Universitetet i Oslo med rutebil til Flekkefjord, derfra med båt til Oslo. Framme sent på kvelden; fikk av kapteinen lov å overnatte på båten. Neste formiddag spurte jeg meg fram til Universitetet; for en stor dag foran Universitetet. I den store folkehopen fikk jeg plutselig øye på et kjent ansikt (senere dr. Hjemlestad). Han bodde i Nordahl Bruunsgate, og der var ledig seng. Jeg slo til med en gang og boligproblemet var løst.»

I den store folkehopen fikk jeg plutselig øye på et kjent ansikt (senere dr. Hjemlestad).

HJEMME i juleferien 1928 måtte han bestemme seg for videre studier i teologi eller medisin. Det endte opp med loddtrekning, og loddet falt på medisin. Så begynte et 7 år langt medisinstudium i Oslo, og han tok embetseksamen til jul 1936. I studietiden var han svært aktiv i Kristelig Medisinerkrets hvor han også var formann en tid. Han ble også engasjert i Kinamisjonen [nå NLM] hvor han fikk sitt åndelige hjem til sin død. Det var møtet med den da landskjente Kinapredikanten Ludvig Hope som førte han inn i Kinamisjonen/Misjonssambandet.

Studietiden var preget av lite penger å rutte med, han følte seg som en fattig bondesønnstudent i Tigerstaden. Det hendte han bare hadde 1 kr å leve av i 1 uke. 1.januar 1937 startet legegjerningen hans på Ski utenfor Oslo hvor han var vel ett år som vikar. Etter Skiperioden hadde han korte vikariater i Spydeberg og Askim. Høsten 1938 fikk han så tilbud om å være med på hvalfangst til Sydpolen som lege med meget god betaling. Det ble to sesonger med hvalfangst, høsten 1938/våren 1939 og høsten 1939/ våren 1940. Første sesongen ble han hyret av et Sandefjord-kontor som lege på hvalkokeriet «Sothern Empress», et rederi hjemmehørende i London. Det samme kontoret i Sandefjord hyrte han også andre sesongen, denne gangen for et sør-afrikansk hvalkokeri ved navn Tafelberg. Han fikk svært god betaling som gjorde han gjeldfri fra studiegjelden i løpet av noen måneder. Mellom hvalfangstsesongene var han sommeren 1939 distriktslege i Øystese i Hardanger.

Da Georg dro ut fra Bergen med hvalkokeriet Tafelberg høsten 1939 var andre verdenskrig i full gang. Ute i Nordsjøen lå tyske ubåter, og det var om å gjøre å unngå dem. De kom trygt fram til Glasgow i Skottland hvor det ble påmontert en firetoms kanon på akterdekket til vern mot ubåter.

Fra hvalfangsten i Sydishavet. Foto: Privat

FRA GLASGOW gikk reisen forbi Azorene midt ute i Atlanterhavet til de Vest-Indiske øyer. Nær Bahamasøyene ble det oppdaget at en tysk ubåt var etter dem.

Fra Georgs livshistorie: «Vi ble nervøse. Nå var det så at ubåten nok kunne gå fortere enn oss i overvannstilling, men senere i undervannstilling. Men så lenge det var dag og vi kunne se ubåten, kunne vi skyte den i senk før den kom så nær at den kunne skyte torpedo. Men når mørket kom så ville vi bli et lett bytte for den. Det var da middag, men alle hadde liten matlyst. Nødhjelpsender hadde vi ikke lov å bruke uten i den største fare. Det gikk to-tre timer, ubåten fulgte oss. Da bestemte kapteinen seg for å bruke nødhjelpsenderen, og han fikk kontakt med en britisk krysser som bare var fire timer unna og kunne nå vår posisjon før det ble mørkt. Ubåten hadde vel oppfattet dette signalet. Den forsvant, og vi kom vel fram til oljestasjonen i Curacao i hollandsk Vest-India hvor det ble tatt inn ca. 18.000 tonn fyringsolje».

Så lenge det var dag og vi kunne se ubåten, kunne vi skyte den i senk før den kom så nær at den kunne skyte torpedo. Men når mørket kom så ville vi bli et lett bytte for den.

Fra hvalfangsten i Sydishavet. Foto: Privat

VIDERE gikk reisen på skrå over Syd-Atlanteren til Cape Town hvor de ble liggende i tre uker på grunn av reparasjoner i maskineriet etter ubåtepisoden. Georg fikk da god tid til å bli kjent med Cape Town.

Det bar så sydover til hvalfeltet hvor lovlig fangsttid var tre måneder (8. desember-8mars). Ca. 1300 hval ble tatt, omtrent det samme som sesongen før. På disse to sesongene på hvalfangst ble han interessert i å lære seg språk, det begynte med spansk og russisk. Språkinteressen fortsatte resten av livet slik at han behersket noenlunde 15 språk.

8. april 1940 kom hvalkokeriet tilbake fra fangstfeltet til Cape Town. Over radio kommer da den triste beskjeden at tyske tropper besetter Norge 9. april. Noen dager senere startet tuen til England hvor hvaloljen skulle leveres. De var i en stor konvoi på ca. 40 båter beskyttet av engelske krigsskip mot ubåtangrep. På grunn av tysk bombing var det ikke lagerplass for hvaloljen i England, så hvalkokeriet ble omdirigert til New Orleans for å losse oljen. Hvaloljen ble losset i byen Baton Rouge c. 150 km opp Missisippielven forbi New Orleans. De ble liggende der et par uker.

Så bar det over til England fra Halifax, Canada, hvor det hadde samlet seg 60 båter til en stor konvoi over Atlanteren. 4. august 1940 ble konvoien angrepet av tyske ubåter vest for Irland, og tre båter ble torpedert før engelske destroyere fikk has på ubåtene. 7.august 1940 mønstret Georg av i Glasgow (Skottland), og et nytt avsnitt i livet begynte – krigsavsnittet.

HJEMME I NORGE satt hans forlovede Malene Birkeland, hvis siste livstegn hun fikk var via et brev sendt fra New Orleans sommeren 1940. Brevet ble åpnet av Gestapo før Malene fikk det, Det skulle gå fem år før hun fikk et nytt livstegn, og motsatt skulle Georg ikke høre noe hjemmefra. Dette skyldes at Georg meldte seg for de norske myndigheter i eksil i London til tjeneste for dem.

I London ble han værende i tre måneder og fikk oppleve den tyske blitzkrigen med tyske bombefly som slapp bomber vilt over London med store ødeleggelser. I sine memoarer skriver Georg om 15. september: «Tyskerne synes å ha planlagt et stormangrep med hundrevis av store bombefly. Men allerede nå hadde engelskmennene oppfunnet radar og peilet inn hvor de store bombeformasjonene tok av fra det okkuperte Frankrike. De satte da inn de største Spitfireavdelinger der og 185 tyske bombefly ble skutt ned. Dette var en fatal dag for tysk flyvåpen. Etter dette ble det nattbombing med enkelte fly. Den søndagen sto jeg der Hyde Park i London og observerte luftslaget.

Først i november 1940 fikk Georg jobb som marinelege ved den norske stasjonen i Port Edgar nær Edinburgh. Der lå det gamle kongeskipet «Heimdal» som depotskip for de norske fartøyer. Her fikk han et lite kontor og lugar for han og med to-tre sykesenger. Han fikk besøk av kong Håkon og kronprins Olav i dette «minisykehuset».

KRAVENE økte etter hvert og i 1943 fikk de et større hus, et slott, til sykehus. Her var han nestkommanderende på et sykehus nær Edinburgh med mange ansatte, leger og sykepleiere. Her møtte han blant annet Gunvald Tomstad og Max Manus.

I 1944 flyttet det norske sykehuset til enda større lokaler med ca. 200 sengeplasser i selve Edinburgh. Her ble han sjefslege med grad av orlogskaptein.

Krigen gikk sin gang med tyskerne på stadig vikende front. Det gikk mot våren 1945. I sin livshistorie skriver Georg om formiddagen 7. mai: Da jeg gikk visitt på sykehuset kom kontorsjefen springende og sa: rikstelefon fra London. ‘God dag Omland’ sa en stemme som jeg kjente, nemlig professor Johan Holst (sanitetssjef i London). «Gratulerer med dagen» Jeg ble litt forfjamset. Hvilken dag? Kongens gebursdag? Men så sa Holst: Det er nettopp kommet beskjed at krigen er definitivt slutt. Nå må dere få pakket alt av utstyr, senger, tøy, apparater, medisiner osv. for transport til Norge snarest. For en gledens dag det ble».

Noen uker senere var Georg på vei til Norge på en britisk destroyer. Det første han så av Norge etter over fem år var fjellene omkring innseilingen til Flekkefjord. Han ankom Kristiansand 25. mai 1945, og der fikk han høre nytt fra Kvinesdal. I fem år hadde han ikke fått vite noe hjemmefra, verken om sin forlovede, sine foreldre eller sine søsken. Men alt sto bra til med dem alle.

Søskenflokken på sju som mor måtte ta seg av mens far var i USA. Georg til venstre bak. Foto: Privat

I KRISTIANSAND ble han beordret for Marinekommando Sør med ansvar for sanitet og helse innen de væpnede styrker fra Arendal til Egersund. Etter en uke fikk han permisjon til å dra på dagstur hjem til Omland i Kvinesdal. Det ble en stor dag for der møtte han igjen sin forlovede, Malene, og sin familie uskadd etter fem år i den forferdelige krigen.

To av hans brødre hadde på mirakuløst vis overlevd krigen. Almer hadde kjempet som amerikansk infanterist mot japanerne på øyene i Stillehavet, og Harald hadde blitt utsatt for japanske selvmordsflygere som elektriker på den norske handelsflåten i Stillehavet.

20. OKTOBER 1945 giftet Georg seg med Malene Birkeland fra Sira. Først 1.mai 1946 ble han løst fra sin stilling som marinelege og begynte på Ullevål sykehus i Oslo. Her skulle han bli på forskjellige avdelinger helt til 1959, kun med et kort ettårig avbrekk på Rogaland sykehus i Stavanger i 1956/ 1957.

Der ble indremedisin som ble hans spesialitet og i oktober 1959 ble han ansatt som overlege på medisinsk avdeling på Flekkefjord sykehus. Han slo seg ned med sin familie på Uenes i Flekkefjord hvor han også bygde hus. Kun 74 år gammel døde han av kreft 11. mai 1981.

DR. OMLAND var en høyt respektert lege med stor omsorg for sine pasienter. Han tok seg tid til å prate med dem. Han fremhevet aldri seg selv og var beskjeden i all sin framferd. Han deltok aktivt på bedehuset og ble ofte brukt som forkynner i distriktet.

I sin periode i Skottland under krigen ble han meget interessert i historie, særlig i romersk historie med alle minnesmerker rundt Hadrians mur på grensen mellom Skottland og England. Dette førte til at han i feriene reiste rundt i verden for å se historiske steder, også steder knyttet til Paulus sine reiser og til Israel. Det ble lysbildekvelder på Bedehuset i Flekkefjord av disse reisene.

Georg fikk tre barn, Hans Andreas, Tor Martin og Svein Kåre. Tor gikk i farens fotspor og endte opp som overlege på medisinsk avdeling på Flekkefjord sykehus. Dr. Omland var svært glad i og knyttet til Kvinesdal, særlig hjemgården på Omland. Da moren døde i 1974 ble gården overtatt av ham, og senere overført til hans eldste sønn, Hans, som fremdeles eier gården.