Det første huset man kommer til når man svinger ned på veien til Svindland, er eiendommen til familien Reiersen Gilbertsen. De har nettopp parkert bilen i innkjørselen og leder to nordlandshester ut av tilhengeren. Det er Ida (13) som fikk dem i mai, etter å ha ønsket seg hester en lengre stund.
– Nå har vi vært på første stevne med hestene. Det var et julestevne bare for moro skyld. Hestene har aldri vært med på slikt opplegg før, informerer Inger Anne Reiersen Gilbertsen.
«Her er det gøy å bo!»
«Det er masse liv om sommeren, og mye ro om vinteren»
DATTEREN IDA viser hestene inn i stallen sammen med venninnen.
Huset og gården på Svindland har vært i familien over lenger tid. Inger Anne og ektemannen overtok det i 1999 og har bodd der siden dess.
– Jeg synes det er veldig greit å bo her. Det er rolig og greit, og nærme til sentrum, skole og alt egentlig. Det er gode turmuligheter og veldig greit med dyr. Vi har to hunder og to katter, forteller hun.
Ida samtykker også i at det er en fin plass å bo.
– Er du glad i å gå tur du også?
– Ja, med hest.
Moren Inger Anne påpeker at de også har to gode badeplasser.
– Hvor stort er egentlig Svindland?
– Det er tre huser til her nede som er bebodd, og to ovenfor. Svindland grenser til Træland, så det er ikke så mange her på Svindland.
«Ønsker at noen flere vil bosette seg her»
«Vi har nok av plass og trenger ikke passe oss for biler»
«Mulighetene for friluftsliv er svært gode»
I ET AV KRYSSENE på Svindland står ekteparet Siv Thomassen og Gaute Gjertsen. De skal hogge ned graner langs grusveien. Med stormene som har vært, især «Synne» noen år tilbake, ønsker de å sikre seg at trærne ikke faller på avveie.
Det har nå gått over to tiår siden Gjertsen flyttet inn i hus på Svindland hos Thomassen.
– Det var kjærligheten som dro ham hit, sier Thomassen, som selv er oppvokst i grenda.
Og Gjertsen har selv funnet trivsel i plassen.
– Det er helt topp å bo her. Det er fine naboer, forteller han.
– Hva er det som skiller Svindland ut fra andre bygder?
– Det er nok nærheten til skog og natur. I tillegg har man mange fine badeplasser. Her er det usentralt og sentralt. Man er på landet, men nærme sentrum. Man vet hvem alle er.
Under praten dukker Finn Nilsen opp i bilen sin. Han er på vei til Flekkefjord for den tradisjonelle juleturneringen i brigde. Når han stilles spørsmålet om hvordan det er å bo på Svindland, er svaret kort og presist:
– Det er fint som faen!
Før Nilsen flyttet til Svindland bodde han på Øye, så distansen var ikke særlig stor da han skiftet adresse.
– Her er det stille og rolig. På Øye blåste det mye, mens her ligger det litt i ly. Det blir litt trekk på grunn av elva, men ellers er det greit å bo her, opplyser han.
Med det sagt må han legge ferden videre til Flekkefjord.
«Alle er glade i hverandre her»
Finn bygda di i kartet
I NABOHUSET TIL Siv Thomassen og ektemannen, bor førstnevntes mor. Anne Torun Thomassen og hennes tidligere ektemannen overtok eiendommen på 70-tallet.
– Det er helt fint å bo her - helt 100. Dette er en gammel slektsgård som går cirka 500 år tilbake. Vi flyttet hit fra Hidra, hvor jeg er oppvokst. Der hadde vi en liten gård, men den er solgt ut i tomter nå, men vi har fortsatt et gammelt hus der ute. Vi er der så sant det passer, forteller hun.
Da familien Thomassen flyttet til Svindland på 70-tallet, satte de gården i drift og anskaffet seg dyr. Med et tilbakeblikk var det mye gårdsdrift på Svindland tidligere.
– Da måtte ungene være med i høyet og jobbe som bare det. I den tiden var det hardt, sier Anne Torun.
Siv minnes en barndom hvor barna bidro med gårdsarbeidet, noe hun syntes var riktig så gøy.
– Det var bare positivt. Vi var oppe i fjorden før vi gikk på skolen, men det var bare gøy.
I dag er det imidlertid ikke drift på gården deres lenger.
– Man kan ikke leve av gården, forklarer Siv Thomassen.
Hun opplyser at den største endringen til i dag, er at det er lettere.
– Men hva er det som gjør Svindland til Svindland? Hva skiller stedet ut fra andre plasser?
– Det er i grunnen alt. Det er plassen, og her er det stille og rolig, forteller Anne Torun.