Hvitt mel strøs med en kyndig morsneve over kjøkkenbordet. Pepperkakedeigen eltes av åtte litt mindre never. De sterkeste to hendene legger de ferdig uttrykkede pepperkakemennene på bakebrettet. Praten går livlig. I bakgrunnen strømmer Selmas sang på Julekanalen P7 Klem.
Lengta du vekk frå det store og tomme og grå
Vegen er lang men eg veit at du orka å gå
– ALT HAR BARE STOPPET OPP. Det er forferdelig tunge dager å bare gå hjemme og vente. Ventetiden er ubeskrivelig, forteller Yasmin Kristensen.
I november 2014 dumpet det ned et brev ned i postkassa. I brevet var det et varsel om mulig tilbakekalling av statsborgerskap. Yasmin hadde god jobb, fast stilling, mann, fire barn, nettopp kjøpt hus og var i mammapermisjon med jenta si på ett år.
– Jeg holdt på å lage mat da brevet ble lest opp og kuttet meg stygt i fingeren av sjokket. Budskapet er det verste som har skjedd i livet mitt, sier hun.
Jeg holdt på å lage mat da brevet ble lest opp og kuttet meg stygt i fingeren av sjokket.
UDI besluttet å inndra Yasmin Kristensens norske statsborgerskap og utvise henne for to år, fordi hun løy om opprinnelseslandet sitt da hun kom til Norge for 19 år siden. Hun sa hun var fra Somalia i stedet for Djibouti.
Lagmannsretten besluttet i april 2019 at Yasmin skulle få tilbake sitt norske statsborgerskap. Jubelen stod i taket, men gleden varte bare i tre og en halv måned. Staten anket til Høyesterett.
Yasmin var på fotballbanen og fulgte den seks år gamle jenta si da hun da hun like før jul i fjor oppdaget på telefonen at advokaten hennes prøvde å få tak i henne.
– Jeg hadde ikke lyst til å ta telefonen. Og da jeg gjorde det, fikk jeg dårlige nyheter. Jeg kjørte hjem i sjokk, mens andre foreldre kjørte hjem jenta mi etter fotballkampen. Hjemme gråt jeg utrøstelig i armene til Rolf Erik, forteller Yasmin.
Førjulstiden i fjor ble spesiell etter at familien Kristensen hadde fått den nedslående beskjeden om at Høyesterett hadde kommet frem til motsatt konklusjon.
– Jeg var helt knust. Jeg var sikker på at politiet skulle komme og hente meg når som helst. Tingene mine var ferdig pakket, sier Yasmin om den usikre og nådeløse førjulstiden for ett år siden.
Jeg var sikker på at politiet skulle komme og hente med når som helst.
Yasmin er også siktet for å ha svindlet NAV for 1,6 millioner kroner.
Kampen mot norske myndigheter har vært lang. Hele seks år lang.
– Allerede da vi ble gjort oppmerksom på anklagene, ble vi enige om å kjempe så lenge vi klarer - om vi så måtte saken til menneskerettsdomstolen i Strasbourg, sier ektemannen Rolf Erik Kristensen.
I juli fikk ekteparet den gode nyheten om at saken deres blir tatt opp i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg - som den første utvisningssaken noen gang. Ekteparet satt i hver sin side av sofaen, som vanlig, da de begge tilfeldigvis kom over en nyhet om at en firebarnsmor hadde fått saken sitt tatt opp i Strasbourg.
– Plutselig skjønte vi at det var vår sak! smiler de.
– Det er vårt aller siste håp. Vi velger å være optimistiske. Både du og jeg tenker at når de har tatt seg bryet med å ta saken opp til vurdering, må det være en grunn til at de ønsker å se grundigere på saken, sier Rolf Erik og kikker varmt bort på kona.
Det er vårt aller siste håp. Vi velger å være optimistiske.
Staten har levert sitt svar til Strasbourg. Kristensens advokater svarte innen 3. desember.
– Nå venter vi spent på svar, sier ekteparet.
FIRE ØNSKELISTER HENGER på kjøleskapet. Noreen på sju år ønsker seg sminke og ny seng. Tvillingguttene på elleve, Adam og Aaron, og storebror Rayan (15) ønsker seg fotballsko, telefon, fotballspill, Playstation og VR-briller.
– Som hos unger flest, er ønskelistene lange, ler Rolf Erik.
Et salt lammelår koker på komfyren. Lukten blander seg med lukten av nybakte pepperkaker og ivrig barnelatter. Ett slag julekaker er i boks. Og flere skal det bli.
På kjøkkenbenken står et krumkakejern. I år skal familien prøve å lære seg å bake krumkaker, med god hjelp fra farmor. Det har de aldri bakt før.
– Men jeg pleier å lage Sarah Bernard. De kakene er så gode, smiler Yasmin.
Inni deg brenn det ei stjerne så sterk og klar
I lyset fra den skal du finne tilbake til det som var
PÅ GRUNN AV KORONA har ting blitt satt på vent.
– Mange sier til meg at korona er bra for saken vår. For meg forandrer det ingenting, livet mitt er uvisst likevel. Hver dag jeg står opp, ber jeg om styrke. Det er ikke så lett, men jeg prøver, sier Yasmin.
Hver dag jeg står opp, ber jeg om styrke. Det er ikke så lett, men jeg prøver.
For å få tankene over på noe annet i hverdagen pleier Yasmin å rydde, vaske og trene.
Da korona kom i mars ble hverdagen travel for Yasmin med fire barn hjemme. Men hun likte å ha barna rundt, hjelpe dem med skole og se hvordan de jobbet.
– Nå er barna på skolen igjen. Og mannen min jobber ofte doble skift for å få endene til å møtes. Jeg har ikke fått lov til å jobbe siden 2016. Jeg går bare hjemme og venter. Noen ganger føler jeg meg som en zombie og er ofte deprimert, sier Yasmin.
– En stund ville jeg bare avslutte livet. Jeg så på meg selv som årsaken til så mange problemer. Nå ser jeg lysere på fremtiden. Når barna kommer til meg og sier «mamma, vi er her for deg», da klarer jeg å fortsette.
Korona utsatte også konfirmasjonen til eldstemann. Da den endelig kunne feires i høst, var familien svært takknemlige. Det ble en fin dag.
SMINKE FRA BODYSHOP var i julekalenderen til Noreen denne dagen. Julekalendere i mange former står på kjøkkenbenken. Sminke, fotballting og sjokolade.
– Det blir veldig fort den 24. på disse sjokoladekalenderne, ler Rolf Erik.
Huset er pyntet til jul. Julegardiner og adventsstjerne. Juleduker og glitter. Reinsdyr og snømenn. Og nisser. Juletreet, derimot, har familien tradisjon for å pynte på lille julaften.
– Vi har et kunstig juletre som blir like fint hvert år. Lysene henger allerede på. Og det er barna som pynter treet, sier ekteparet.
På julaften har familien lam til middag. Yasmin er muslim og Rolf Erik kristen. Juletradisjonene har de skapt sammen.
– Jul er høytid for barna, slår de fast.
Veden sparkler i peisen. Inne er det godt og varmt. Ute høljer regnet ned. Julelysene på den hvite eneboligen i Lyngdal speiler seg i vannpyttene.
Regndråper faller og faller tar fargene bort
Du er uendelig liten men håpet er stort
– DET ER EN FOR ALLE, ALLE FOR EN. Hvis Yasmin må reise til Djibouti, reiser vi alle sammen. Vi skal ikke splitte familien, sier Rolf Erik.
– Barna kan ikke være uten deg, og du kan ikke være uten de, sier han til kona.
Begge forteller om hvor skummel tanken på at de må reise, er.
– Det er ustabilt i Djibouti. Den samme presidenten har styrt i mer enn 30 år og det er diktatur. Vi som kommer fra Europa kan bli regnet som aktivister. Hvis vi reiser dit, vet vi ikke hva som venter oss. Det er ikke noe liv der, sier Yasmin.
Det er ikke noe liv der.
Hennes gamle mor bor utenfor hovedstaden, ellers har hun ingen.
– Det er snakk om å dra rett ned i slummen. Djibouti er ett av verdens fattigste land. Jeg har ingen jobb og min mann har ikke mulighet for å få seg jobb. Mange ville ikke sett blidt på at jeg er gift med en kristen. Og jeg er redd for at jenta mi skal bli omskåret, forteller Yasmin, og forteller at Djibouti er et muslimsk land.
Rolf Erik forteller at Høyesterett brukte som argument at det «ikke var uoverkommelig å fortsette familielivet i Djibouti».
– Det er uvirkelig og vanskelig å sette ord på hva vi tenker om å kanskje måtte reise ned dit, sier han.
– Barna er født og oppvokst i Norge og kjenner ikke til noe annet. De kjenner ikke språket eller kulturen der nede og kan ikke gå på skole. Her har de et helt annet liv; trygge rammer, skole, venner, fritidsaktiviteter - og wi-fi.
Barna er født og oppvokst i Norge og kjenner ikke til noe annet.
Da minstemann var liten, reiste den lille familien på besøk til Yasmins mor. Opplevelsen av denne turen gjorde at de aldri har reist dit siden.
– Vi forteller barna om situasjonen vår. Men det oppleves nok mer som en drøm for de. Det er så uvirkelig at de ikke klarer å fatte omfanget av det. Men det er godt mulig at de forstår mer enn vi tror de forstår, sier Yasmin.
To ganger har politiet gått feil og kommet på døra til familien Kristensen.
– Mine barn ser på meg hvis jeg er veldig redd. Det var jeg da. Jeg var helt skjelven, forteller Yasmin.
Slik situasjonen er nå foreligger det ikke noen avtale med hjemlandet hennes og hun har ikke pass eller oppholdstillatelse.
– Vi har fått indikasjoner på at politiet ikke har prioritert å hente meg. Vi håper at det betyr at faren for å bli utvist ikke er overhengende, men saken er ikke stilt i ro, så det kan skje når som helst, sier Yasmin.
Saken er ikke stilt i ro, så det kan skje når som helst.
– Politiet har også sagt at de skal gi meg beskjed litt på forhånd, slik at jeg får en langhelg med familien før jeg blir hentet, sier hun.
Selv om utvisningsvedtaket er overskygger livet til familien, velger de å ta en dag om gangen. Og leve i mellomtiden.
NOREEN SLÅR ALLTID PÅ radioen. Klassiske norske julesanger sniker seg inn i stua hos familien på seks.
– Ungene elsker å synge. På skolen pleier de å forberede seg til jul. Og hjemme skal det heller ikke så mye til for å få den gode julestemningen. Det nærmer seg høytidsstemning, smiler Rolf Erik.
Med lys, glitter og julemusikk hender det at han tar seg selv i nynne med.
– I denne tiden hender det også ofte at barna kommer til oss og spør om vi kan lage «sånn julegrøt», smiler ekteparet.
Nok et brett med pepperkaker er klart til å settes i ovnen. Med stor konsentrasjon går familien også i gang med å sette sammen pepperkakehus. Vinduer og dører blir dekorert på veggene. Limet som skal holde huset sammen, er det samme hodebryet for denne familien, som så mange andre. Kanskje limpistolen må finnes frem?
Eg høyrer til deg og sånn vil det alltid bli
Eg drøymer at snart er du her og legg handa di trygt i mi
– JEG TROR IKKE NOEN KAN FORSTÅ hvor vanskelig situasjonen vår er før man står oppi det med begge beina. Det er helt uvirkelig, sier Rolf Erik.
– Vi kan ikke tillate oss å tenke for mye på det. Da graver vi vår egen grav. Vi blir nødt til å ha en tilnærmet normal hverdag for å overleve selv også. Man kobler på en overlevelsesmekanisme for å klare hverdagen. Og låser tankene i en skuff.
Hvis familien må reise til Djibouti, kan de søke om gjenforening om to år. Men Rolf Erik må ha opparbeidet seg nok inntekt til å få oppfylt en slik søknad. Det går ikke hvis han skal bo med familien i Afrika.
– Det er mange faktorer som spiller inn. Og vi antar det vil ta mye mer enn to år å få komme tilbake igjen til Norge.
Ekteparet forteller om en fantastisk støtte i Lyngdal. Etter at de valgte å gå ut offentlig og fortelle om saken sin, har de fått en overveldende støtte, selv av folk de ikke kjenner.
I høst deltok de også på Debatten med Fredrik Solvang.
– Det ble et voldsomt trykk på tilbakemeldinger etter dette. Det er rørende å merke all støtten. Det er selvsagt noen som ikke er enige, men vi bærer ikke nag, sier de.
Det er rørende å merke all støtten.
– Jeg tror saken engasjerer så mange fordi de fleste foreldre kan tenke seg hvor forferdelig en utvisning vil være for familien vår, sier Yasmin.
Ekteparet mener at det til syvende og sist er barna som blir straffet uskyldig.
– Vi vet at Yasmin løy. Men vi mener straffen bør stå i forhold til forbrytelsen. Her er det ikke snakk om alvorlig kriminalitet. Straffemålingene er helt svart-hvitt. Vi mener det bør være alternative reaksjonsmetoder for ulike lovbrudd, sier Rolf Erik.
Vi vet at Yasmin løy. Men vi mener straffen bør stå i forhold til forbrytelsen.
Når barn er inne i bildet mener ekteparet at man også bør legge mer vekt på barnas rettigheter og stemme.
– Her er den menneskelige vurderingsevnen satt ut av spill og paragrafer følges blindt. Det er tungt å være en enkel dame som kjemper mot systemet. Byråkratiet har utømmelige ressurser. Det hadde nesten vært lettere å bare gi opp. Men vi lar oss ikke knekke, sier ekteparet.
– Jeg unner ikke min verste fiende å gå gjennom noe slikt som dette, slår Yasmin fast.
ADVENTSSTJERNA LYSER I DET samme vinduet den pleier å lyse i. Barna synes det er lenge å vente til jul.
Familien er klare for å skape gode juleminner. Julestemningen har for lengst kommet.
– Nå mangler vi bare litt snø. Ungene liker snø. De rakk å gå noen runder på ski på fotballbanen på utsiden sist snøfall. Det er verre med oss voksne; vi liker ikke snø eller regn, humrer ekteparet.
– Men det blir kanskje en snømann.
Så fly som ein fugl
Lag deg ein veg
Så du kan komme heim til meg
Høyr på min sang
Snart er du varm
Du kan få sovne i min favn
Du kan gå mange mil
Om du veit ka du vil
Kor høyrer du til
VENTETIDEN PÅ DOMMEN i Den europeiske menneskerettsdomstolen er lang. Yasmin føler hun lever med en kniv på strupen. Og at hele familien balanserer på en knivsegg.
– Det er vondt å tenke tanken på at vi ikke vinner frem. Fallet vil være så stort, sier Rolf Erik.
– Nå trenger vi at dette kapittelet blir avsluttet. Livet mitt er stengt. Jeg vil så gjerne leve det igjen, sier Yasmin med tårer i øynene.
Livet mitt er stengt. Jeg vil så gjerne leve det igjen.
Følelsene får noen ekstra strenger å spille på når det er jul. Julen har også fått en bismak etter at tidligere dommer har ligget tett opp til julehøytiden.
– Vi håper at behandlingen i Strasbourg blir positivt og får snøballen til å rulle; at utvisningsvedtaket blir opphevet og at NAV dermed frafaller sitt krav. Da kan vi senke skuldrene og få livet tilbake. Vi har ikke noe plan B, sier Yasmin, og avslutter:
– Vi ønsker oss snille barn til jul. Og å få bli her og se barna vokse opp.
Så fly som ein fugl
Lag deg ein veg
Så du kan komme heim til meg
Og høyr på min sang
Snart er du varm
Du kan få sovne i min favn
Du kan gå mange mil
Om du veit ka du vil
Men kor høyrer du til