Tunge åndedrag er det eneste som høres i den hvite eneboligen i Gamle Kirkevei 63 i Lyngdal. Det er natt. I en av de få mørke timene av en juninatt er Gun Hildes fødsel i gang.
Til stede er den vordende pappaen og Gun Hildes mor. Jordmor Karin-Marie er også tilstede med sin aura av fullstendig ro og varme.
Riene kommer og går. En Nintendo-konsoll og en mummikopp med bilde av Lille My er nærmeste vitne til det som er i ferd med å skje hjemme i stua.
Fødekvinnen føler seg brått uvel og får oppkast, og en hjelpsom mann og jordmor bistår smidig.
– Det var ikke vakkert. Men det blir det, slår Glenn fast.
TO UKER TIDLIGERE. Jordmødrene Christel Aas og Karin-Marie Bjørnestad er på hjemmebesøk hos Gun Hilde Amundsen og Glenn Haave Spjeld. De har termin om få uker og planlegger hjemmefødsel.
– Nå skal jeg bare hente frem det siste og smøre meg med tålmodighet. Snart har jeg seks nydelige unger. Men det er litt trist at jeg aldri mer skal oppleve hikking og liv i magen - og ubehag. Men nå føler jeg meg ferdig - jeg er fornøyd, smiler Gun Hilde.
Christel anerkjenner følelsen.
– Svangerskap og fødsel følger oss gjennom hele livet. Det er vår historie.
Christel har bistått ved hjemmefødsler i 25 år. Med base i Søgne har hun tatt imot mange nye verdensborgere i familienes egne hjem.
De siste par årene har også Karin-Marie Bjørnestad fra Lyngdal tilbudt sine tjenester som hjemmejordmor. Dette gjør det lettere for fødekvinner fra hele Lister å kunne føde hjemme.
– Det har vært et tilbud til de «spesielle» damene som har klart å lete seg frem til tilbudet. Nå er det vidunderlig at Karin-Marie også har kommet på banen, og at vi er to. Det betyr at vi kan si ja til flere, at vi kan avlaste hverandre i forhold til beredskap om nødvendig og ikke minst ha en i diskutere faglige ting med., sier Christel.
Karin-Marie driver et eget hjemmejordmor-firma, og opererer ofte som jordmor på hjul - med motorsykkel som fremkomstmiddel.
– Det har i bunn og grunn bodd en hjemmejordmor i meg i alle år. Jeg brenner for å bevare kvinnen sin autonomi, smiler Karin-Marie.
GUN HILDE HAR stort sett hatt gode opplevelser fra tidligere fødsler, men har hatt et ønske om føde hjemme. Hun ønsket hjemmefødsel allerede da hun skulle føde sitt forrige barn, lille Ada på nå halvannet år. Derfor tok hun tidlig kontakt med Karin-Marie med ønske om å ha en planlagt hjemmefødsel denne gangen.
– Fordi morkaken min satt fast på nummer to og jeg får små babyer, fikk jeg ikke føde hjemme da jeg skulle ha Ada. Et argument var også at jordmor var langt unna Lyngdal og at hjemmefødsel dermed ikke hva aktuelt. Jeg kom i kontakt med Karin-Marie, som kunne fortelle meg at hjemmefødsel likevel kunne være en mulighet, sier Gun Hilde om hvordan planene om hjemmefødsel kom i stand.
Nå ser hun frem til en fødsel i sin egen stue. Hun gleder seg til å kunne ta ei skive hvis hun har lyst. Og til å kunne bruke basseng hvis hun føler for det.
– Tidligere har jeg bare født i en vanlig fødestilling. Jeg ser frem til å kunne prøve meg frem og gjøre som jeg vil denne gangen, sier hun, og smiler over at svigerfar er bekymret for parketten hvis det skal et basseng inn i stua.
SELVBESTEMMELSE HOS fødekvinnen kommer naturlig ved en hjemmefødsel.
– På et sykehus blir man automatisk en gjest underlagt et eget system. et system som for mange kan oppleves autoritært. Fødekvinnen føler nok ofte at hun må gjøre som vi sier, sier Christel.
– Man kan komme med ønsker på sykehuset også, og jordmødrene gjør det de kan for å imøtekomme dem. Men det er mange rutiner og prosedyrer som skal følges. Ofte kan det gå på tvers av mors ønsker. Men man er jo høflig, sørlending som man er. Hjemme står man mer fritt.
En annen ting vektlegges også tungt ved hjemmefødsler.
– Tiden er den beste hjelperen når man føder hjemme. Det gjøres så lite inngrep som mulig. Ingen ser på klokka - da har kroppen så godt forutsetninger som mulig til å jobbe som den skal. Når mor får tid på seg, løser det meste seg. Det viser seg, sier Christel.
– Roen ved å bare være hjemme er magisk. Og da produserer kroppen det oxytocin-nivået som trengs.
Hvis det blir ventetid, sitter jordmor gjerne i stillhet med strikketøyet sitt i en stol.
– Når jeg er i ditt hus mens du føder, kan jeg nesten høre hvor langt du er kommet i fødselsforløpet bare av å høre på deg. Det blir fantastisk, lover Karin-Marie.
– HJEMMEFØDSLER VAR helt vanlig før i tiden. Da våknet søsken gjerne opp til lydene som fulgte med når en ny borger kom til verden i stua. I dag er fødsel blitt mer sykeliggjort og det er en vanlig oppfatning at det hører til på sykehus. Men fødsel er verdens mest naturlige ting. Damer har født hjemme i mange flere år enn de har født på sykehus. Det er livet - det er slik vi kommer til, minner Christel om.
Jordmødrene mener det handler om bevisstgjøring. Begge håper at hjemmefødsler kan bli mer vanlig.
– Jeg kan ikke se annet enn at det tvinger seg frem. I Den Norske Jordmorforeningen har det en stund vært tanker og diskusjoner rundt fordelene ved planlagte hjemmefødsler i offentlig regi. For de «grønne» damene våre; de som er friske og forventer normale fødsler, kan godt velge hjemmefødsel.
Fødeavdelingene på sykehusene må ifølge Christel ta imot stadig flere kvinner med forventet kompliserte fødsler og gravide med diagnoser.
– Det gjør noe med jordmødre og leger; med holdninger, tanker og innstilling til den normale fødsel. Det berører dessverre også de friske fødedamene våre, sier hun.
– På sykehusene «leter» man gjerne etter patologi. Man screener og finner jo mer man leter etter noe galt. I tillegg intervenerer man langt tidligere enn man kanskje bør - langt forbi den normale fødselen, sier Karin-Marie.
At fødekvinnen føler seg trygg i kjente omgivelser, er positivt i en fødselssituasjon.
– Hjemme er man ingen gjest, men i sitt eget hus. Forskning viser at kvinner som føder hjemme etter eget ønske, i sitt eget miljø, i trygghet og ro, har mindre risiko for større rifter og større blødninger, sier Christel.
– Man får gode følelser og mindre intervensjon. Det er ikke til å komme forbi at når man kommer inn på sykehus for å føde er det kortere vei til inngripen i fødselsforløpet. Og når man først griper inn, baller det gjerne på seg.
JORDMØDRENE UNDERSTREKER at en fødsel og er en familiebegivenhet.
– Ved å føde hjemme kan alle ta del i denne begivenheten. Man får en veldig god nærhet til det å få et søsken. Det er ikke å legge skjul på at man får en større avstand fra mor og eldre barn på en sykehusavdeling. Det blir lett en følelse av avstand og fremmedgjøring.Hele familien får et nærere forhold til at det har vært en fødsel i familien hvis den skjer i stua, sier Christel.
Familien Amundsen/Spjelds erfaring fra tidligere fødsler er at far kommer litt på sidelinjen ved sykehusfødsel. Blant annet opplevde de at barnepleier gjorde ting som far gjerne ville tatt del i.
– Barnepleieren tok fars plass. Og far stod på sidelinjen og ristet på hodet. Det syntes vi var veldig sårt. Hjemme er det ingen som skal ta fars plass. Vi skal ikke bli snytt for den opplevelsen en gang til, sier Gun Hilde.
– Det kan vi kjenne oss igjen i. Far kommer av og til i bakevja på sykehus. Det er ofte et kapasitetsspørsmål - og pappa må vike, sier Christel.
– Vi prøver å inkludere far mest mulig, men vi blir mange ganger tatt av prosessen. Det er så mye å forholde deg til og man har det ofte travelt. Det oppstår mange samtidighetskonflikter som går ut over fars medvirkning.
De forteller at far kan bli svært sentral i en hjemmefødsel, og trå til der han ønsker. Å ha en mormor, farmor eller andre i familien tilstede under fødselen mener jordmødrene kan ha mange fordeler. De kan koke kaffe, servere nybakt fra kjøkkenet, sette på en vaskemaskin eller tømme søppel.
DET GUN HILDE OG GLENN ser aller mest frem til ved hjemmefødselen er tiden etter. Til roen og friheten som venter når babyen er ute - når alle andre går hjem.
– Jeg gleder meg til vi kan gå opp i vår seng med vår nye baby. At vi allerede er der vi skal være - det må være så fantastisk, sier Gun Hilde, og blir rørt bare ved tanken.
Ved en sykehusfødsel forklarer jordmødrene at man må forvente å få en annen jordmor ved vaktskifte. Man vet heller ikke hvilken jordmor som kommer.
– Man må møte en ny, fremmed person i et av de mest intime situasjonene i livet. Og stole på at den personen vil deg vel, sier Christel.
– Man er prisgitt det mennesket man møter, sier Karin-Marie.
Hun forteller at hun har jobbet på fødeavdelinger på sykehus i mange år, og ser forskjellen på samspillet hvis fødekvinnen har møtt jordmor før - eller ikke.
– Hvis man kjenner kvinnen på forhånd, vet man om tanker, ønsker og hva hun er redd for. Det er utrolig godt å kjenne kvinnen før man skal forholde seg til henne som fødekvinne i aktiv fødsel og hun har vondt.
Også dette mener de er en stor gevinst ved hjemmefødsel.
– Når man velger å føde hjemme er man garantert en èn-til-èn kontakt. Jeg følger med på hver ri, hver pust, jeg lytter og ser. Vi hjemmejordmødre har en utrolig god mulighet til å observere. Det kjennes trygt for oss, og da blir det trygt for mor, smiler Karin-Marie.
– Det samme skjer etter fødsel. Jeg følger opp hver dag, kommer på hjemmebesøk. Ingen bæsjebleier går meg hus forbi.
Christel mener at synergien av at mor kjenner jordmor betyr mer enn man tror.
– At mor er trygg når fødselen starter påvirker i stor grad kroppens hormoner. Dette igjen bringer forløpet inn i en flott sirkel og symbiose hvor mor senker skuldrene. En avslappet kropp påvirker pusten. Pusten virker på kropp og tanker. Og det blir en god sirkulasjon via morkaken inn til barnet. Det ene tar det andre og det blir en positiv samhandling som følger deg gjennom fødselen, beskriver Christel.
Gun Hilde tenker at hvis man kjenner jordmor, trenger ikke kommunikasjonen under fødselen å bestå i så mange ord.
– Når mor begynner å kommandere - da er fødselen ordentlig i gang. Til slutt konverseres det i kjappe, bestemte beskjeder - da er det alvor, smiler Christel, og forteller at beskjedene ofte lyder «kald klut!» eller «vann!».
– Hvilken risiko innebærer en hjemmefødsel?
– Det er et betimelig spørsmål, som kommer opp veldig ofte. Vi har nå fått den første forskningsrapporten på norske hjemmefødsler. Jeg har, som hjemmejordmor gjennom 25 år, vært med å bidra til den. Konklusjonen er veldig enkel: For friske mammaer med normale svangerskap hvor man forventer en normal fødsel, er det veldig lav risiko knyttet til det å føde hjemme, sier Christel.
Men selekteringen som gjøres i forkant er streng.
– Barnet må være i hodeleie, man må være lenger på vei enn 37,0 uker, det må være ett foster, ingen medisinske sykdommer og man må være frisk, forteller Christel.
Ved hjemmefødsel er det blødning man er mest redd for.
– Vi jordmødre er aller mest redd for blødning, da skjer ting fort. En blødning kan oppstå akutt uten at det er forventet. Men erfaringsmessig skjer det veldig sjeldent. Det er derimot økt risiko for blødning når man gjør en intervensjon, som man ofte gjør på sykehus, sier Christel.
– Når det er sagt, er det to ting jeg vil trekke frem. For det første har vi medikamenter med i vår koffert for å kunne hjelpe til ved blødning og som får livmoren til å trekke seg sammen. For andre er det godt at vi nå har mulighet til å være to jordmødre ved planlagte hjemmefødsler dersom en situasjon skulle oppstå.
Til tross for at hun har holdt på med hjemmefødsler i 25 år har hun aldri opplevd å måtte gjøre en overflytting til sykehus på grunn av blødning.
– Årsaker til overflytting har vært langsom fremgang, at fødselen stopper opp eller at mor har behov for smertelindring. Feilstillinger av barn i bekkenet er også en årsak, men er udramatisk og man har god tid til å overflytte mor til sykehus. Jeg har ikke hatt behov for sirene til noen av mine hjemmedamer, sier Christel.
Foran en hjemmefødsel skriver mor og far under på en kontrakt.
– Det er mor og fars avgjørelse å føde hjemme. Ingen kan gi noen garanti. Det kan ikke jeg og Karin-Marie, men det kan de heller ikke på sykehuset. Det man kan gjøre, er å til enhver tid gjøre så godt man kan og bruke sine jordmorfaglige erfaringer. Vi begynner hjemme og så ser vi hvordan fødselen forløper. Vi skal hele tiden være realister, sier Christel.
GUN HILDE FORTELLER at hun ser frem til å ha en fødsel helt uten smertestillende.
– Jeg gleder meg til å være helt ren. Helt klar. Hundre prosent tilstede i kroppen og følge dens tempo, sier hun.
Christel poengterer nettopp det med holdninger og tanker rundt smerte.
– Nå har vi sittet en stund og pratet, og temaet «smerte» har ikke kommet opp en gang. Det er klassisk; det er veldig sjelden at tematikken smerte og smertelindring kommer opp ved forberedelser til hjemmefødsler.
Ifølge jordmødrene er helsestasjonene og andre jordmødre positive til hjemmejordmødrene.
– Vi har et godt samarbeid, sier jordmødrene, og forteller at Karin-Marie har fast stilling ved fødavdelingen i Flekkefjord og Christel tar vakter.
Begge understreker viktigheten av fødeavdelingene på sykehusene.
– Fødeavdeling på sykehus må vi ha. Det er godt vi har fødselsleger, epidural og operasjonsleger. Men det er en annen sak, sier Karin-Marie.
– Min fakkelsak er at man skal bevare det normale normalt. Man ser en sykeliggjøring av de gravide og mye inngripen på sykehus. Som hjemmejordmor har vi et godt samarbeid og god kommunikasjon med leger og jordmødre inne på fødeavdelingene. Det er viktig å få presisert at de kommer oss i møte langt på vei og vi møter mye forståelse for at vi ønske å jobbe slik vi gjør.
Jordmødrene mener at en hjemmefødsel så godt som alltid gir en fornøyd og stolt mamma.
– Det er et godt utgangspunkt for en barselkvinne. Det er mye forebyggende helsearbeid og gode forutsetninger i det å ha en god fødselsopplevelse i ryggen. En fornøyd mamma gir en fornøyd familie, poengterer Christel, som håper at politiske avgjørelse i fremtiden kan gjøre det enklere for fødekvinner å velge og føde hjemme.
– De fleste blir helfrelst etter en hjemmefødsel, slår Christel fast.
MEN Å FØDE HJEMME koster penger.
– Noe av det tristeste i dette samfunnet er at en kvinne må betale for å føde hjemme. Først må hun betale en egenandel til jordmor, men hun får tilbake 2.800 kroner i støtte fra Helfo for å føde hjemme. Egenandelen skal dekke jordmor, som er i beredskap en uke før og en uke etter termin, sier Karin-Marie.
I Gun Hildes tilfelle er jordmor til hennes disposisjon to uker før termin, fordi hun har pleid å føde før tiden.
– Hvordan er det å komme inn i huset til en fødende kvinne?
– Når man kommer inn døra er det ett ord som kan beskrive det man møter: Magisk. Før du kommer inn i samme rom, hører man bare lydene. Og man kan med en gang høre om det aktiv fødsel på gang. Det hender at man hører på lyden at man må skynde seg med å sparke av skoene, smiler jordmødrene.
De er også varsomme med sin egen aura når de har hastet seg avgårde for å rekke frem; at de ikke er stresset med dårlige vibber når de entrer huset.
Hjemmejordmødrene er klare på at de vet at noen kvinner ikke kan tenke seg en hjemmefødsel.
Gun Hilde har også fått noen reaksjoner på ønsket sitt om å føde hjemme.
– «Jeg tror du er gal, skal du føde hjemme?», hender det at folk reagerer. Noen sier «Det kunne jeg aldri gjort!». Men jeg håper at jeg har plantet et frø i venninnegjengen. En bevisstgjøring av en mulighet og en rettighet. Så lenge man har jordmor som tilbyr hjemmefødsel og blir vurdert til å kunne føde hjemme, har man valgmuligheten, sier Gun Hilde.
Hun forteller at hun hadde sett for seg en fødsel med fyr i peisen og duftlys på mørke natten. Men prøver å innstille seg på at det trolig er lyst ute siden terminen er i juni.
– Det blir koselig uansett. Jeg tror det blir veldig spesielt å oppleve, smiler Gun Hilde.
NATT TIL 8. JUNI.
– Babyen har det fint, forsikrer Karin-Marie etter å ha hørt på babyens hjertelyd inni magen.
Hun holder en stødig øyekontakt med Gun Hilde og gir et beroligende nikk i hennes retning.
Da andre barna sover på loftet. Bare Adas smokk ved siden av jordmors notater på stuebordet vitner om at det ligger en liten jente på loftet som snart blir storesøster.
En madrass er lagt på gulvet like ved sofaen. Gun Hilde sitter behagelig og jobber med hver ri. I hver pause kommer ofte smilet frem. Hun prater varmt til kjæresten. Av og til slår de av en vits.
– Vi kjøpte nytt gulvteppe litt for tidlig, spøker Glenn, og hjelper jordmor med å beskytte teppet under sofabordet i tilfelle sprut.
Beskyttelseskladder legges ut både her og på madrassen.
– Jeg venter på plups og plask, innrømmer Gun Hilde.
Utenfor lysner det så smått av dag. Sola har ikke stått opp enda, men et blålig lys titter inn i vinduene. Stillheten uten blir kun brutt av lyden av budet som leverer avisa i gata.
– Trenger du en til pute i ryggen? spør Karen-Marie.
– En til pute - eller Glenn? svarer Gun Hilde, og Glenn er ikke vond å be. Sammen sitter de og jobber seg gjennom flere rier. Mellom hver ri serverer Glenn henne en slurk vann fra drikkeflaske fra XXL.
– Perfekt vanning, smiler hun mellom takene.
Tidligere i fødselsforløpet har Gun Hilde brukt bassenget som står midt på stuegulvet. Godt som smertelindring, men ikke så lett å finne en god stilling i. Nå er hun komfortabel på madrassen like ved sofaen.
På et tidspunkt tror foreldreparet at de hører lyder fra loftet.
– Er Ada våken? undrer Gun Hilde, men venter det ut litt, og Ada sovner igjen.
Jordmor sitter rolig med fotenden og venter. Oppmuntrer og betrygger.
– Det blir ikke fartsrekord, slår Gun Hilde fast.
– Ada kom på en halv time i aktiv fødsel.
Jordmor konstaterer at en vannpose står spent under babyens hode. Tiden tas til hjelp.
Ventetiden fylles med ro og stillhet. Alle er i en slags symbiose. Av felles mål og forventning.
– DU MÅ KOMME NÅ, mumler fødekvinnen midt i en hard ri.
– Nei, det er ikke noe der inne, sier hun med varm ironi.
Små glimt av motløshet og bekymring blir fort hvisket bort av en støttende kjæreste og en trygg jordmor.
Kommentarene kommer nå korte og konsise. Riene er hyppige.
De vordende foreldrene vet ikke hvilket kjønn de venter på. Glenn ønsker å bli overrasket.
– Det må være en jente, hun er så sta, mener Gun Hilde like etter en ri.
Plutselig går det hull på vannposen man har ventet på. Et kraftig sprut går rett inn i tv-benken.
– Vi skal kanskje selge den på finn: «Brukt tv-benk med vannskade selges», ler Glenn, som noterer ned tidspunkt for vannavgangen i oppgave fra jordmoren.
Gun Hilde har spenntak i tv-benken, og Glenn insinuerer at hun kommer til å dele benken i to før fødselen er ferdig.
Sterke fødekrefter er i sving.
Pressriene melder sin ankomst. Mormor Anne Käth blir bedt om å hente varmt vann og en klut på kjøkkenet.
Nok en gang ber Gun Hilde om vann. Denne gangen søler Glenn noen dråper med vann i ansiktet hennes etter slurken.
– Amatør! utbryter fødekvinnen.
Alle i rommet veksler bekreftende, smilende blikk. Nå er det ikke lenge igjen.
Med litt veiledning loser jordmor gjennom fødselen. Hun lindrer. Støtter. Oppmuntrer.
Først fødes hodet. I neste ri fødes resten av babyen.
ET FUKTIG OG VARMT nytt menneske legges opp på mors bryst. Etter få sekunder lyder en ny stemme i verden. Spak babygråt.
Noen få sekunder holder jordmor babyen opp for at de nybakte foreldrene skal få se kjønnet.
– En jente, smiler Karen-Marie.
Det første den nyfødte jenta får høre er varme ord fra mamma og pappa.
– Hei, lille venn! Du er helt perfekt!
Både mormor, mamma og pappa mener hun likner på storesøster Ada.
Glenn gir kjæresten sin et kyss.
– Så flink du var. Godt jobba!
Lenge ligger de bare og kikker på den nyfødte. Svarte øyne får de første lysstråler inn når de så smått åpnes. Et fettlag ligger mykt på babyens hud siden hun er født litt før termin. Svart hår får snart en rosa lue på for å hindre varmetap.
Pappa får klippe navlestrengen.
Morkaken kommer ut kort tid etter fødselen. Med tatovering av «livets tre» på sin egen underarm, holder Karen-Marie opp nettopp livets tre - morkaken som har gitt babyen næring gjennom ni måneder i mammas mage. Hun viser også babyens hule i fosterhinnene.
Foreldrene kikker på jenta si. Navnet har de klart. Hun skal bli oppkalt etter oldemor.
– Skal du hete Henny? smiler Gun Hilde.
Pakket inn i tepper blir Henny lagt til mammas bryst for første gang. Hun skjønner greia med en gang, og forsyner seg av viktig råmelk.
– Som du suger, lille baby, hvisker mamma.
Mens mor og baby får tid for seg selv, går resten ut på kjøkkenet. Karen-Marie veier morkaken på kjøkkenvekten og måler navlestrengen med et målebånd.
– Det gir en indikasjon på hvordan babyen har hatt det i mors liv. Her er både morkake og navlesnor helt innenfor normalen. Det betyr at babyen har hatt det bra, smiler Karen-Marie.
Mormor får holde Henny, mens mor finner veien opp i sofaen.
– Jeg var med på den første fødselen for 21 år siden, og nå på den siste. Dette var noe helt annet. Veldig flott, smiler Anne Käth, med en tåre i øyekroken.
Mormor sørger også for at datteren får to deilige skiver med salat og skinke.
Jordmor tar frem en iskaffe som hun nyter over en god prat med det - nok en gang - nybakte foreldreparet.
– Jeg har verdens beste jobb, slår hun fast.
Også Gun Hilde er lettet og glad over hvor fint fødselen gikk.
– Dette var helt etter planen - helt perfekt. Det er nesten dumt at jeg ikke skal gjøre dette flere ganger, sier hun vemodig.
Lille Henny får målt hodeomkretsen sin. 34 centimeter. Og hun blir målt til 48 gyldne centimeter lang. Pappa får holde henne og trår på badevekten. 3000 gram. Helt perfekt.
– Jeg var litt redd, men det er man kanskje uansett? medgir Gun Hilde.
– Men nå er jeg ferdig - og jeg er hjemme!
Klokken er halv seks på morgenen. Når de andre barna våkner om et par timer, vil de møte sin nye lillesøster. Som kom til verden med trygg hjelp i løpet av få timer midt mellom sofaen og tv-benken.
Karen-Marie sier forsiktig takk for seg og ha det. Hun lister seg ut døra og setter seg i bilen på utsiden.
Sola står opp over den hvite eneboligen i Gamle Kirkevei. Til lille Hennys første dag.