Oppfatter du innledningen som at jeg pynter meg med kjoler som en slags hyllest til verdens elendighet? Langt ifra. Ha litt tålmodighet. Alt fremstår snart i et klarere lys.

Antagelig ønsker du ikke å lese om kreft når du skal hygge seg med litt lørdagslektyre, men dette er et viktig tema som berører alt for mange av oss.

Kreft er den vanligste dødsårsaken i Norge etter hjerte- og karsykdommer, men tro meg på mitt skriftlige ord når jeg påstår at jeg tror du har lest mer nedsettende artikler om kreft enn det denne kommentaren kommer til å bli.

Dette er et viktig tema som berører så sykt (pun intended) mange av oss

LIKEVEL; FAKTA ER FAKTA. Og tallenes tale er hard: Omlag hver tredje av oss som bor i Norge kommer til å få kreft i en eller annen form før vi fyller 75 år. Det vil si 1 av 3. Dersom du gikk i en klasse på skolen med 30 elever, så får statistisk sett 10 i klassen kreft. Det er ikke få. Og jo; du kan være blant dem. Det hender nemlig ikke bare «alle andre». Men det er du kanskje smertelig klar over allerede? Det er nemlig en viss fare for at du som leser dette kanskje har hatt eller har kreft. Hvis ikke så er faren overhengende for at du har noen nær deg som har vært eller er rammet.

Dersom du gikk i en klasse på skolen med 30 elever, så får statistisk sett 10 i klassen kreft

Over 260.000 personer lever i dag med kreft eller har tidligere hatt kreft i Norge. På den positive siden er norske kreftpasienter ifølge Kreftregisteret i verdenstoppen for overlevelse. Omlag 70 prosent av alle kreftpasienter overlever sykdommen i minst fem år etter at de har fått diagnosen - og stadig flere overlever sykdommen. Det må vi ta med oss slik at vi ikke ødelegger helgen helt her.

EN GOD DEL som får kreft velger å dele livet sitt med sykdommen med omverdenen. Fellesnevneren er livsviljen. Kamplysten. Et sterkt ønske om å få leve. Lengst mulig. Det samme gjelder for mennesker som får andre alvorlige sykdommer der utfallet kan bli at den tiden man trodde man hadde så mye av faktisk er et begrenset gode. Eller for folk som får sykdommer som «bare» stjeler mye av tiden og forverrer en livskvalitet man hittil tok aldeles for gitt. Kanskje har man ikke innsett før etter sykdommen hamret så nådeløst på døren at dette livet vi elsker å klage over faktisk ikke er så ille?

Når man er alvorlig syk så er alt man drømmer om å få lov å være frisk. Når man innser at utfallet kan være at man mister anledningen til å få være del av sine barns oppvekst, så blir det meste annet ubetydelig. Bagateller. Hva så om man har en gammel bil? Eller at man ikke har råd til den ferien man drømmer om? Man ønsker seg ikke gull og grønne skoger, men en hverdag uten smerter, angst og sykdom.

Man vil spise knekkebrød med brunost til frokost, gå på jobb, komme hjem, spise lik middagen som man har spist utallige ganger før, hjelpe barn med lekser, kjøre til treninger, legge seg i sin egen seng.

En «kjedelig» hverdag har aldri før vært mer forlokkende; vanlige, trauste dager uten denne ekstra hinnen av murrende bekymring.

En «kjedelig» hverdag har aldri før vært mer forlokkende; vanlige, trauste dager uten denne ekstra hinnen av murrende bekymring

- Det er bare hår. Det vokser ut igjen. Det kan farges over igjen, skriver lørdagskommentatoren, som anbefaler folk å gjøre det man selv har lyst til uten å bry seg om hva andre tenker. Foto: Mona Wikøren

LIVET består tross alt hovedsakelig av hverdager. Og som syk fremstår de i et helt annet lys. Man ønsker seg en lang rekke av dem! Hvorfor tok man ikke bedre vare på hverdagene tidligere? Nøt dem i all deres vanlighet?

Så derfor. Derfor går jeg ofte med kjole på helt vanlige dager. Eller tar på meg klesplagg med litt glitter i. For jeg velger å rope hurra for hverdagene mens jeg kan. Det siste årene har gjort meg veldig bevisst min egen dødelighet. Flere rundt meg er inne i tøffe perioder i livene sine, vi har mistet nære blant annet til kreften og selv har jeg også kjent på en usikkerhet etter diverse sykehusbesøk.

Jeg vil ikke spare det fine i livet til de få spesielle anledningene, til de dagene det er færrest av. Man vet aldri hvor mange spesielle anledninger man har igjen

Jeg vil ikke spare det fine i livet til de få spesielle anledningene, til de dagene det er færrest av. Ingen av oss vet hvor mange spesielle anledninger vi har igjen med våre kjære.

HVERDAGEN fortjener å bli sett med nye øyne og å bli feiret litt. Ikke misforstå; jeg vil fremdeles ha forskjell på hverdag og fest. Men ikke SÅ stor forskjell. Før i tiden var det ikke uvanlig med en bestestue som bare ble brukt til spesielle anledninger og ellers stod den ubrukt. Det synes jeg er tullete. Jeg sier JA til finduk på spisebordet en travel tirsdag, stettglass med melk i, lue med bling på skitur og kakeoverraskelse uten en spesiell anledning. Og kjoler og glittergensere på jobb helt vanlige hverdager.

Bare for gøy la jeg tidligere i denne uka ut en minispørreundersøkelse på min egen Facebook-side. Spørsmålet var: «Hva er viktig for deg for å ha det bra i hverdagen?»

Noen svarte kjærlighet, wifi, sjokolade, sex, mat i kjøleskapet, arbeidslyst, trygg økonomi og gode venner. Men det overveldende flertallet handlet om god fysisk og psykisk helse.

– Det finnes bare ett svar på dette, og det er helsen. Har du ikke den så har du ingenting. Alt det andre der er bare krydder, svarte en kronisk syk venn av meg. Han vet hva han prater om og mange uttrykte enighet.

– Å kunne gå hjem fra jobb uten å måtte bekymre meg for annen enn hva søren vi skal ha til middag, svarte en annen. Dette svaret gå rett inn i det jeg forsøker å formidle; tryggheten i rutiner, glede over en hverdag uten annet enn trivielle bekymringer.

Hva er viktig for deg for å ha det bra i hverdagen?

HVIS DU HAR SETT meg på butikken så vet du at jeg like gjerne går med dongeribukse og en t-skjorte med ett eller annet bandnavn på. Det skal ikke stå på det. Jeg snakker ikke om hver eneste dag - da blir det jo normen og ikke noe spesielt. Jeg snakker om innimellom. Og uten annen grunn enn at man har lyst. Alt for mange holder tilbake på ting de har lyst til. Kanskje tror de at det ikke sømmer seg. At de er blitt for gamle. De lurer på hva kolleger eller venner vil si. Jeg sier; det er ditt liv - gjør som du vil mens du kan. Så lenge du ikke skader andre, da. Kardemommeloven er gull.

Selv har jeg i flere år hatt lyst å farge håret blå/ grønt, men tenkt at det kan virke patetisk på en kvinne over 40. Men i sommer så gikk jeg all in. Og nei; det er ingen 40-årskrise. Dette er noe spesielt menn ynder å hinte om, og som jeg antar mange andre også tenker i sitt stille sinn. Jeg hadde bare lyst. Så enkelt.

Man dør ikke av å prøve noe nytt. Men man kan dø av kreft. Eller bare miste håret - og da er det for sent.

Tilbakemeldingene fra flere kvinner tyder på at de skulle ønske at de hadde turt noe lignende selv. Men hei! Det er bare hår. Det vokser ut igjen. Det kan farges over igjen. Man dør ikke av å prøve noe nytt. Men man kan dø av kreft. Eller bare miste håret - og da er det for sent.

OG DET ER DÉT dette handler om. Å leve mens man har anledning. Å leve sitt eget liv mens man kan. Nyte hverdagen.

Og det er dét dette handler om. Å leve mens man har anledning. Å leve sitt eget liv mens man kan. Nyte hverdagen.

Men du? Du kan selvfølgelig gjerne nyte helgen enda litt mer - med eller uten kjole.

God helg!

P.S. Et lite hjertefølt ønske til slutt: Vær så snill å sjekke deg jevnlig for de krefttypene du kan, som for eksempel brystkreft, livmorhalskreft og prostatakreft. Det kan tross alt gi deg flere hverdager å nyte i tiden fremover.

Åse Astri Bakka Foto: ak