Det forteller Bjørn Arild Skeibrok, som har dype røtter på Skeibrok.
– Helt fram til jeg solgte huset for kort tid siden var jeg også den eneste i bygda som het Skeibrok, og som var vokst opp her, avslører Bjørn Arild, som vi møter til en prat sammen med de fastboende Elin Tonstad og Asle Mardon Kalleberg.
Vi treffes like ved minnesmerket til bygdas store sønn, billedhugger Mathias Skeibrok.
Klikk på ikonene i kartet nedenfor. Ikonene er link til alle våre Bygda mi-reportasjer.
Vi har vært i 35 bygder
«Her er det ikke så forlatt som en skulle tro»
SELV TILHØRER Bjørn Arild en slekt som har bodd her siden midt på 1800-talet, i det tidsrommet den etter hvert rikskjente Mathias Skeibrok lekte i steinrøysene på denne fascinerende plassen.
– Mine besteforeldre bodde der borte, og de bodde her hele livet, forteller Skeibrok, som peker og viser hvor det var.
– Min tippoldefar kjøpte den gården i 1848, opplyser han.
«Det er en stille og rolig plass. Det er et godt sted å bo»
Bak skjærene og heiene er lune Hausvik
SKEIBROK påpeker at han og hans foreldre bodde en periode på Vere. Men Bjørn Arild la tidlig planer om å etablere på seg på Skeibrok, hvor familien også har arrangert slektsstevne. Han bygde seg hus og bodde der i 32 år. Så sent som for et knapt år siden solgte han det. Slektsgården, hvor hans far vokste opp, ble solgt for omtrent to år siden.
– Så per nå har jeg ingen relasjoner som binder meg til Skeibrok, annet enn navnet. Men altså, hele slekta mi på farssiden kommer herfra, føyer han til.
– Det store minuset med å vokse opp her var at det var få barn. Samtidig var vi ganske heldige, for vi hadde en buss som gikk her, også da mine barn var små, husker han.
Også Elin Tonstad erindrer det samme, fordi de har barn på noenlunde samme alder.
– Det er ganske mange som har godt med penger her i hyttefeltet
«Her er det et veldig godt samhold»
TILBAKE PÅ 1900-tallet var det sju gårder på Skeibrok. Under krigen bodde det omtrent dobbelt opp.
– I tillegg til de sju husene er det også noen feriehus her i dag, sier Bjørn Arild.
Blant relativt nye tilskudd er Asle Mardon Kalleberg, og samboeren Mette, og deres barn. Også Elin Tonstad har døtre boende på Skeibrok.
– Jeg trives veldig godt her. Jeg liker utsikt og samtidig ha det litt fritt, slik som her. Men selvfølgelig, det er fordeler og ulemper uansett hvor en bor, sier Elin.
Jeg trives veldig godt her.
Bjørn Arild Skeibrok skyter inn at Nordbygda vel arrangert skøyteløp på Skeibrok-stemmen i flere år.
– Jeg tror det må ha vært 200 til sammen her med deltakere, arrangører og alt. Og de som konkurrerte var delt inn i aldersbestemte klasser. Fortsatt er det noen som går på skøyter der, når det er forhold til det, sier han.
Elin Tonstad påpeker at det generelt er gode turmuligheter her, opp til Lofjell for eksempel.
Nabolaget er enige om at det er nok av utfluktsmuligheter i dette området, med Nordberg fort, Hervoll Mølle og Lofjell i nærheten.
– Mye vær og fantastiske turområder
«Man er midt i mellom»
MEN AT DET også har vært mye slit og mange tunge tak, i tidligere tider, er de skjønt enige om.
– Her er det jo ikke flate jorder som ellers på Lista, sier de blant annet.
Asle Mardon Kalleberg er egentlig vokst opp på Kalleberg, men flyttet hit for fire år siden.
Her er mye albuerom. Og bare du går en tur med bikkja så er du jo på Nordberg fort.
– Det er nok Kalleberg som er bygda mi, men jeg var også på Skeibrok da jeg var liten. Jeg liker meg veldig godt her. Her er mye albuerom. Og bare du går en tur med bikkja så er du jo på Nordberg fort, illustrerer Asle Mardon.
Alle tre er enige om at billedhugger Mathias Skeibrok er bygdas store sønn. Han ble født i 1851 og døde 1896, bare 44 år gammel. Sissel Klokkhammer til initiativ til at det ble skrevet bok om ham.
«Vi barna pleide å konkurrere i absolutt alt det gikk an å konkurrere i.»
«Det er fritt og godt å bo her.»
– FØR JEG visste hvor bygda Skeibrok lå hen, visste jeg hvem Mathias Skeibrok var. Jeg er vokst opp midt i Vanse sentrum og husker veldig godt statuene av ham og Abraham Berge utenfor Herredshuset, og skulpturene hans som tidligere sto utstilt i murbygget på museet i Vanse, forteller hun.
Klokkhammer, som i dag driver sitt eget forlag, ble tidlig fascinert av Mathias Skeibrok. Men hun syntes det var for galt at det ikke var skrevet noe særlig om ham. Det gjorde hun noe med, og i 2012 ble boka om Mathias Skeibrok, av kunsthistoriker Jan Kokkin, lansert i Oslo. Dette er for øvrig den eneste boka som er utgitt om den store billedhuggeren fra Lista.
Hjemstedet ga ham sterke naturinntrykk, og han var her hver sommer.
– Hvilken betydning hadde bygda Skeibrok på billedhuggeren Mathias Skeibrok?
– Hjemstedet ga ham sterke naturinntrykk, og han var her hver sommer. Som liten hadde han en bestefar som han var oppkalt etter, og som tok seg litt av han. Når Mathias hadde vært uskikkelig, kunne han løpe inn der. De hadde jo nesten ikke papir, men han fikk noen tegnesaker av bestefaren. Mathias hadde jo dette behovet for å tegne hele tida, men fikk ikke så mye støtte for det. Det går mange historier om at han lurte seg unna, og lot være å gå på skolen og slike ting, men han var jo ikke «dum» da. Men han hadde nok ikke helt ro på seg til å være et skolelys. sier Klokkhammer.
«Folk fra Drange har alltid en sak i jordskifteretten.»
«Det er flere registrerte firmaer her enn det er folk i yrkesaktiv alder.»
SAMTIDIG refererer hun til Abraham Berge, stortingsrepresentant med mer, som skal ha fortalt at Skeibrok i ung alder var svært interessert i historie, og generelt sugen på lærdom.
– Men han sa selv om sin barndom at det var arbeid og slit alltid. Gården deres ble kalt «Gnallen», fordi jorda der var så hard. Og de hadde ikke mye kontanter. Da han endelig fant ut han han ville til hovedstaden, så hadde han ikke reisepenger en gang. Men faren fikk til slutt lånt noen penger, forteller Klokkhammer.
Etter hvert ble han en svært anerkjent billedhogger. Han har også utgitt bøker, eksempelvis Sannferdige skrøner, med tegninger av Theodor Kittelsen, som ble svært populære.
– Men mange på Lista syntes det var noen «fæle» bøker, forklarer Sissel Klokkhammer.
«Det er flott å bo på Snartemo. Men det skulle ha vært enda flere folk her.»