Det sier innflytter Dagfinn Kroslid.
På Dåreid i Spind bor det 43 mennesker. Avisen møter et knippe av dem, og først ut er Dagfinn Kroslid. Han står nemlig og venter på oss som kommer kjørende inn fra Farbrot, i veikrysset på Grobo, som ligger en drøy kilometer fra fylkesvei 43.
– Så kan jeg vise deg litt rundt før vi møter de andre, sier Kroslid vennlig.
Selv er han innflytter. Han og kona Thelma flyttet hit i 1975. Thelma er oppvokst på Dåreid.
– Dette er på en måte drømmeplassen vår. På sommeren har vi ikke behov for å reise vekk, understreker han.
– En perfekt plass å bo
«Du får ikke inn et signal på mobilen her»
NEDENFOR DET idylliske huset de bor i, vokser det drøssevis med rhododendron. Men blomstringer er over for i år. Han finner likevel et bilde som viser hvordan det ser ut her i full blomst.
– Det er faktisk mange som har rhododendron her, sier Dagfinn.
Men er det noe som virkelig drar opp på Dåreid så er det Dåreidvannet, som ligger som et gedigent sølvsmykke som brer seg forsiktig gjennom landskapet.
– Det er både et godt badevann og fiskevann. Ørret og røye er det mye av; til og med sjøørret. Bekken går ned til Lyngdalsfjorden. Så når det er mye vann så kan det komme mye fisk opp, også laks, forteller Dagfinn og prøver å skjule et lurt smil.
– Det har egentlig vært en godt bevart hemmelighet. Men det mest vanlige er røye og ørret, helt rød fisk, forklarer han.
Mellom Dåreidvannet og huset deres ligger det gamle skolehuset, som var i bruk frem til midten av 60-tallet.
«Det er en stille og fredelig plass»
«Her finnes alle muligheter og det er ganske sentralt»
DAGFINN TEGNER og forteller om ulike historiske forhold her ute. Blant annet trekker han frem Bruhaugen, som er et gårdstun, eller klyngetun fra middelalderen.
– Der er det et stabbur som sannsynligvis er det eldste i Spind, opplyser han.
Ved Dåreidstranda og Asperøysundet er det flere jernaldergraver, fem på rad faktisk, som ligger langs fjorden.
– Som en kuriositet kan jeg nevnte at det gikk en sirkusbåt på grunn ved Asperøysundet tidlig på 1960-tallet. Båten var på vei til Lyngdal og hadde med elefanter og andre dyr. Den ble dradd av grunnen ved hjelp av rutebåten MS «Engvold», i tillegg til lokale fiskebåter og hjelpere, forteller Kroslid.
Han opplyser dessuten at det rundt år 1600 kun var en eneste oppsitter på Dåreid, nemlig Kolbent Dåreid.
«Det her er verdens navle»
«Bedehuset er fortsatt samlingspunkt»
«Her er det stille, rolig og kjempefin natur»
I SPINDSBOKA påpekes det at Dåreid-navnet kommer av plantenavnet Dodra, og at det andre leddet, eid, betyr flat strekning langs vann med frodig plantevekst.
KONA TIL Dagfinn heter altså Thelma, som er født og oppvokst på Dåreid.
– Det var stille og fredelig, og kanskje litt ensomt å vokse opp på Dåreid. Det var ikke så mange å leke med, sier Thelma, som rakk å gå de tre første år på skole på Dåreid, før den ble nedlagt.
– Vi gikk annenhver dag på skolen, til og med på lørdag. Jeg tror vi var omtrent 10 elever som gikk på denne skolen, i første-, andre- og tredje klasse.
Elevene kom fra steder som Farbrot, Vik, og Grobo, i tillegg til Dåreid.
Ekteparet følger oss etter hvert med til en gjeng Dåreid-entusiaster som har samlet seg utenfor den nybygde huset til 25 år gamle Emil Willumsen.
«Ligger sentralt i forhold til mange fine steder»
«Det er så fredelig og fint her»
«Skolenedleggelsen fikk voldsomt store ringvirkninger»
I TILLEGG til Dagfinn, Thelma og Emil treffer vi sistnevntes far, Egil Willumsen. Dessuten stiller svært unge Sanna Viktoria, moren Kristine Løland og Jorunn og Tor Arve Åtland opp.
Huset har det tatt to år å bygge og for Emil Willumsen var det helt naturlig å bygge nytt hus her i den indre delen av Dåreid. Han er oppvokst her, og har familie boende like i nærheten.
– Jeg har også en samboer som skal bo her, og det er et barn på vei. Her har jeg tenkt å bo resten av livet. Jeg trives veldig godt her. Du kan gjør just hva du vil. Og så er det ikke så mange å ta hensyn til. I oppveksten var vi seks, sju stykker i noenlunde samme alder, beretter Emil, og som gjerne benytter fritiden til å fiske å sage.
«Håper å bli boende her for alltid»
«Belland er frihetens rike»
«Her er det landlig, men det er likevel sentralt»
HAN ER IKKE særlig jaktinteressert, men melder at det er mye rådyr rundt og det jaktes på elg i området.
Når det gjelder geografisk plassering ligger Dåreid ganske midt i mellom Farsund og Lyngdal. Til Farsund tar det drøyt 10 minutter å kjøre, og det er som regel dit man drar for å handle. For øvrig var det først denne våren at man fikk veinummer på Dåreid.
«Her er det lenge til det blir vår»
«Her får du ro og sjelefred»
«Det er så mye mer enn et veikryss»
EN ANNEN som er født og oppvokst på Dåreid er Jorunn Åtland. Hun kan huske både sin farmor og farfar.
– Da jeg vokste opp på 70-tallet var vi en god del jevnaldrende. Jeg husker for eksempel godt Egil Willumsen. Jeg synes vi hadde en veldig god oppvekst. Vi lekte mye, og her en flott natur, som jeg setter veldig pris på ennå. Noen av oss var og lette etter fuglereir, og var mye og badet på sommeren. Vi gikk også mye på ski på vinteren. Jeg kan huske at vi bygde hytte, sier Jorunn Åtland.
«Dette er en bra plass å vokse opp»
«Det er fint på alle måter her, bortsett fra vinden»
«Det var alltid sol; en evig sommerdag»
EGIL WILLUMSEN forteller om slektninger som har bodd på Dåreid helt tilbake til midten av 1800-tallet.
Tor Arve Åtland på sin side, forteller blant annet at det ifølge folketellingen fra 1860-årene på Skådeland der de bodde, var 25 beboere.
– På Dåreid har vi også skotsk høylandsfe som beiter, sier Åtland.
Den yngste blant denne gjengen er Sanna Viktoria. Moren er Kristine Løland.
– Jeg bodde et annet sted en periode, men jeg savnet Dåreid. Og jeg vil at Sanna Viktoria skal ha det like greit som jeg hadde det. For vi hadde det fint, overbeviser Kristine Løland.