Kåre Magne Kvåle (67) arbeidet på «Alexander L. Kielland» da ulykken skjedde 27. mars 1980. Han var en av de 89 som overlevde.

Tom Arild Støle

40 år siden Kielland-ulykken: Reddet av flaks og tilfeldigheter

– Vi var fryktelig heldige, på alle måter.

Publisert:
  • Tom Arild Støle
    Tom Arild Støle

Kåre Magne Kvåle (67) ser ut i luften. Han tenker tilbake på det som skjedde i Nordsjøen for 40 år siden.

– Det var mange tilfeldigheter. Det kunne fort ha gått helt annerledes for vår del, sier Kvåle.

67-åringen fra Hægebostad var én av de 89 som overlevde «Alexander L. Kielland»-ulykken, som krevde 123 menneskeliv.

Les også

Rigg starter siste reis

KVÅLE VAR ANSATT som maskinromsoperatør på Kielland-plattformen, og hadde vært ansatt på den siden den var under bygging i 1976.

Overlevde gjorde også Ragnvald Ofte (78) fra Åpta i Farsund. Han var teknisk assistent på «Alexander L. Kielland».

– Det var totalt kaos. Det er kun én kategori mennesker som kan forstå det vi ble utsatt for, og det er krigsseilere som ble torpedert under krigen. Ulykken har preget meg i mange år, forteller han.

Det er kun én kategori mennesker som kan forstå det vi ble utsatt for, og det er krigsseilere som ble torpedert under krigen.

Hjemme i Storgaten i Farsund sitter Ragnhild Carlsen (79) og blar i gamle album og ser på bilder av mannen sin, Sven Harald Moseid. Han var blant dem som mistet livet i ulykken.

– Han skulle egentlig ha kommet hjem to dager før ulykken skjedde. Men han hadde byttet med en kollega, slik at han skulle være på jobb noen dager ekstra. Jeg glemmer aldri den kvelden ulykken skjedde, forteller hun.

Fortsatt, 40 år etterpå leter de overlevende og etterlatte etter svar på hva som egentlig forårsaket ulykken, som er den største industriulykken i Norge gjennom tidene.

Ragnvald Ofte (78) fra Åpta var blant dem som var på «Alexander L. Kielland» under ulykken for 40 år siden.

Tom Arild Støle

Ragnhild Carlsen (79) mistet mannen sin, Sven Harald Moseid i Kielland-ulykken. Her er hun med gamle avisutklipp fra ulykken.

Tom Arild Støle

TORSDAG 27. MARS 1980. Det er én uke til skjærtorsdag, og i Farsunds Avis kan man denne dagen blant annet lese om at 90 ansatte ved Brødrene Jåtog AS skal permitteres i tre uker, om at fylkesskolestyret anbefaler skoleutbygging i Kvinesdal og at FILs A-spillere reiser på treningsleir til Danmark for å forberede seg til ny sesong. Værvarselet for strekningen mellom Mandal og Egersund forteller om østlig bris som øker til sterk kuling mot kvelden, noe snø, regn og sludd i ytre strøk.

«Alexander L. Kielland»-plattformen (til høyre) ved siden av «Edda»-plattformen, der havariet skjedde.

Conoco Phillips/Norsk Oljemuseum

I Nordsjøen går livet sin vante gang, og Kåre Magne Kvåle starter sitt 12-timersskift klokken 06 på morgenen. Ragnvald Ofte fra Herad har hatt friperiode, og fraktes denne dagen ut til «Alexander L. Kielland»-plattformen i helikopter for å begynne på jobb igjen.

Når han kommer ut på plattformen treffer han blant annet Sven Harald Moseid, som bor i Farsund, og som han slår av en lengre prat med.

– Jeg kjente ham ikke fra før, men siden han var fra samme kommune som meg, så pratet vi om alt mulig, minnes Ragnvald Ofte.

Alle de tre er ansatt i Stavanger Drilling.

Moseid skulle egentlig ha dratt hjem på tirsdagen, to dager før ulykken. Men tilfeldigheter gjorde at han hadde byttet med en kollega, slik at han i stedet skulle dra hjem på lørdagen.

Det blåser godt i Nordsjøen denne torsdagsettermiddagen. Vindhastigheten er på 16-20 meter i sekundet, og bølgehøyden er på mellom seks og åtte meter. I luften er det mellom fire og seks varmegrader, mens temperaturen i sjøen er på seks grader.

– Selv om været var dårlig, var alt normalt på plattformen. Rett før klokken 17.30 den dagen husker jeg at det ble bestemt at riggen skulle flyttes vekk fra naboplattformen «Edda», noe som alltid ble gjort hvis været var dårlig. Det var en gangbro mellom de to plattformene, og denne måtte heves. Selv var jeg med i kontrollrommet og kjørte vinsjer under forhalingen. Alt gikk som planlagt, og vi var ferdig i løpet av en halvtimes tid, forteller Kvåle.

Kåre Magne Kvåle var maskinromsoperatør på «Alexander L. Kielland», og var med på å flytte plattformen vekk fra naboplattformen rett før ulykken skjedde.

Tom Arild Støle

Klokken 18 var det middag. Både Kvåle, Ofte og Moseid spiste middag i den samme kantinen.

– Vi som var ansatt på «Alexander L. Kielland» var jo som en liten familie. De som bodde på «hotellet» kjente vi ikke stort til. Ragnvald og jeg hadde jo vært der sammen en stund, mens Sven Harald ikke hadde vært der så lenge. Han var på Kielland for å gjøre plattformen klar til boring. Kielland skulle gå ut av kontrakten som «hotell» og over i boring på engelsk sektor. Så skulle søsterriggen til «Alexander L. Kielland», «Henrik Ibsen» overta som hotellplattform, sier Kvåle.

– Jeg husker ikke hva vi spiste til middag den kvelden, men jeg husker at maten var god i Nordsjøen, smiler Ragnvald Ofte.

Selv var han trøtt, og gikk og la seg for å hvile på lugaren etter middagen. Kvåle tok turen til kinosalen, for å se på film.

– Vi var kanskje 15-20 stykker som så på film. Jeg husker at jeg satt nokså langt bak, på venstre side. Kaptein Torstein Sæd, som senere skulle miste livet i ulykken, satt to-tre rader foran meg. Filmen hadde kanskje vart i 10-15 minutter da det kom et kraftig smell, som det ofte gjorde da det var store bølger. Snaue to minutter senere kom det et enda større smell, og da begynte plattformen å tippe, forteller Kåre Magne Kvåle.

Plattformen krenget med en slagside på opp mot 30-35 grader. Like etter krenget den enda mer, til 45 grader.

– Alt som sto løst i kinosalen veltet og seilte i full fart til den ene siden. Folk stormet ut. Vi ble redde, og fryktet jo at vi ikke skulle klare å komme ut. Kinosalen lå under dekk, og det var ganske mørkt i gangene. For å komme ut måtte vi opp en trapp, og siden plattformen hadde krenget, helte den helt feil vei, minnes Kvåle.

– Hadde plattformen tippet helt rundt før vi kom oss ut, ville vi ha vært sjanseløse, legger han til.

Hadde plattformen tippet helt rundt før vi kom oss ut, ville vi ha vært sjanseløse.

Ragnvald Ofte klarte å komme seg ut fra lugaren.

– Alt gikk veldig fort. Jeg tenkte at jeg bare måtte komme meg ut, og rakk ikke å ta på meg overlevelsesdrakten. Jeg løp bare ut, barbeint og kun iført truse og t-skjorte, forteller han.

Ragnvald Ofte fra Åpta var teknisk assistent på «Alexander L. Kielland».

Tom Arild Støle

OFTE HADDE ANSVAR for livbåt nummer fire. Da han kom seg ut lå den og fløt i sjøen, med kjølen i været.

Kåre Magne Kvåle hadde også ansvar for en livbåt, livbåt nummer fem.

– Jeg var livbåtfører, og kom meg raskt fram til livbåten min. På dette tidspunktet var det fullstendig kaos. Plattformen krenget mer og mer. Halvparten av den lå under sjøen. Det var en nokså stille forsamling som sto der. Det kom et helikopter over oss som ga håp, men de hadde ikke heis og kunne ikke hjelpe. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Noen valgte å hoppe i sjøen. Det var 30-40 meter rett ned. Jeg var helt sikker på at plattformen ikke ville kantre. Det hadde vært en ulykke ved Fedje ikke så lenge før Kielland-ulykken, og der ble plattformen stående med stor slagside. Til slutt valgte jeg å sette meg i livbåten. Vi var vel totalt sju-åtte personer, sier Kvåle.

Han ville ikke låre livbåten, ettersom han fryktet at den ville bli ødelagt. Plattformen hadde så stor slagside at ved låring ville livbåten treffe pontongen på skaftet og trolig bli knust.

Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Noen valgte å hoppe i sjøen. Det var 30-40 meter rett ned.

Heller ikke Ragnvald Ofte, som var kommet til, syntes det var noen god idé å senke livbåten ned. Denne livbåten hadde også en spesiell låringsmekanisme som ble kalt «Hollandske daviter». Det vil si at hadde man først trukket i utløserarmen så ble livbåten låret uten mulighet for å stoppe.

– Plattformen lå jo i 45 grader, og hadde vi senket ned båten, ville den ha truffet pontongen på plattformbeinet, forteller Kvåle.

Plutselig røk ankervaierne, og plattformen gikk helt rundt. Livbåten som Kvåle og Ofte satt i, ble kastet gjennom luften. Båten landet i sjøen, med kjølen i været.

– Samtidig som vi traff vannet, løste krokene som livbåten var festet i ut. Dermed ble livbåten frigjort. Krokene som holdt livbåten til vaieren hadde en tung motvekt og kroken fungerer slik at de skal åpne seg når vaier blir avlastet for strekk. Da livbåten landet med bunnen i været ble krokene avlastet og båten var fri. Hvis ikke det hadde skjedd, hadde vi blitt dratt med til bunns, sammen med plattformen. Da hadde vi vært fanget i livbåten, forteller Kåre Magne Kvåle.

Sammen med menneskene som allerede lå og fløt i vannet fikk de snudd livbåten, slik at den lå riktig vei. Kvåle og de andre i livbåten fikk dratt flere personer som lå i sjøen opp i båten.

– Vi dro inn de som det var mulig å få tak i. Til slutt var vi 33 stykker i båten, sier han.

Les også

Slik gjøres kysten klar

Kåre Magne Kvåle hadde ansvar for livbåt nummer fem.

Tom Arild Støle

Ragnvald Ofte glemmer aldri synet av ansiktsuttrykket til en ung gutt som plutselig forsvant i bølgene.

Tom Arild Støle

Ragnvald Ofte minnes spesielt en ung gutt uten redningsvest som forsvant i sjøen like foran øynene på ham.

– Jeg glemmer aldri uttrykket i ansiktet hans. Vi forsøkte å få ut et tau til ham, men i alt kaoset forsvant han plutselig. Vi så ham aldri igjen. Den hendelsen har brent seg fast i minnet. Det var forferdelig trist, særlig når man tenker på at det var noen i livbåten som hadde tatt på seg to redningsvester, mens denne gutten ikke hadde noen redningsvest, sier han.

Ofte husker godt kaoset som fulgte da livbåten havnet på sjøen, og minuttene etterpå.

– Det var høyere makter som styrte. Det var som et under at jeg overlevde. Det var kun én av tre som gjorde det, sier han.

Det var høyere makter som styrte. Det var som et under at jeg overlevde.

Etter at de var kommet i livbåten følte både han og Kvåle seg trygge på at det ville gå bra for dem.

– Vi satt tett i livbåten og varmet oss inntil hverandre. Det var på et tidspunkt snakk om å starte motoren på livbåten, men på grunn av brannfare, etter at det hadde rent ut både diesel og olje, lot vi det være, forteller Ragnvald Ofte.

Kåre Magne Kvåle er glad i gamle biler, her hjemme i garasjen sin i Hægebostad.

Tom Arild Støle

KÅRE MAGNE KVÅLE kom seg etter hvert om bord i supplybåten «Normand Shipper». Da hadde han oppholdt seg i livbåten i en times tid.

– Det var mye bølger og det var ganske skummelt å hoppe over fra livbåten. Jeg kom meg over, men det ble etter hvert bestemt at de ikke skulle ta om bord flere. Livbåten slo hardt mot skutesiden, og man var redd for at den kunne bli ødelagt. Det ble kastet ut en del ulltepper til de som var igjen i livbåten, forteller Kvåle.

Ragnvald Ofte var blant dem som ble igjen. Han og de andre måtte vente.

– Vi ble i livbåten til et stykke ut på natten. Det ble en natt der vi frøs og spydde om hverandre. Men vi følte oss trygge, for vi visste at det etter hvert ville komme hjelp. Selv kom jeg meg i sikkerhet etter å ha blitt heist om bord i et helikopter. Vi ble fløyet over til en hotellplattform på Ekofisk, og jeg husker at vi gikk rett i badstuen for å varme oss, sier han.

Av i alt sju livbåter på «Alexander L. Kielland»-plattformen, var det kun to båter som ble tatt i bruk. De andre ble ødelagt.

Ragnhild Carlsen husker godt hva hun gjorde 27. mars 1980.

Tom Arild Støle

– JEG HUSKER den kvelden veldig godt.

Ragnhild Carlsen (79) skuer ut over Storgaten fra andre etasje i barndomshjemmet sitt i Farsund sentrum. Hun mistet mannen sin, Sven Harald Moseid i «Alexander L. Kielland»-ulykken.

– Datteren min spilte i pikekorpset, og jeg var på foreldremøte om kvelden 27. mars 1980. På vei hjem i bilen fra møtet fikk jeg en underlig fornemmelse om at det var «et eller annet». Kanskje kom han hjem likevel? sier hun.

Sven Harald skulle egentlig ha kommet hjem to dager i forveien, men hadde sagt ja til å jobbe tre dager ekstra for en kollega. Han hadde jobbet i bransjen i en årrekke, men dette var hans andre tur ut på «Alexander L. Kielland»-plattformen.

– Jeg skrudde etter hvert på fjernsynet, og da fikk jeg vite at det skulle komme en ekstra nyhetssending. De sa at «Alexander L. Kielland»-plattformen hadde veltet. Det kan ha vært i åtte-ni-tiden på kvelden. Der og da ble jeg selvsagt redd, forteller Ragnhild Carlsen.

I ettertid er hun blitt fortalt at mannen hennes spiste middag med den da 24 år gamle teologistudenten Theis Salvesen fra Farsund da ulykken skjedde. Salvesen overlevde ulykken, men døde høsten 2017.

– Jeg er blitt fortalt at de to gikk i korridoren med hver sin kopp kaffe. Det var da riggen krenget for første gang. Det oppsto en kaotisk situasjon, og gjenstander sperret en dør i korridoren. På innsiden av døren var det flere personer, og Sven Harald skal ha hjulpet disse med å komme seg ut. Han skal så ha kommet seg ut på plattformdekket, og fra livbåtene som lå i vannet ropte de til ham at han måtte hoppe. Hva som så skjedde vet jeg ikke, annet enn at han var kraftig forslått da han ble funnet. Han var riktignok god til å svømme, men bølgene var høye og vannet var kaldt, forteller Ragnhild Carlsen.

Hun drar ut en skuff og viser fram armbåndsuret han hadde på seg da han ble funnet. Det stanset på 21.00, to timer etter at «Alexander L. Kielland» hadde sunket ned i dypet.

Ragnhild Carlsen blar i gamle album.

Tom Arild Støle

Dette arbåndsuret hadde Sven Harald Moseid på seg da «Alexander L. Kielland» kantret. Det stanset klokken 21.00.

Tom Arild Støle

Om kvelden 27. mars 1980 satt hun hjemme i huset sitt på Lunde i Farsund og var uvitende om hva som var skjedd med mannen hun hadde giftet seg med fem år i forveien.

– Vi hadde jo ikke telefon, så etter hvert hentet svogeren min meg og jeg ble sittende hjemme hos min mor i byen. Vi så på nyhetssendingene på TV, og så etter hvert bilder av overlevende som kom til land med helikopter. Det var grusomt å gå og vente. Jeg skjønte jo at jo lenger tid det gikk, jo mindre var sjansen for at han hadde overlevd, forteller Ragnhild Carlsen.

Lørdag kveld, nesten to døgn etter ulykken fikk hun besøk av presten. Han kunne fortelle at de hadde funnet mannen Sven Harald, og at han var død.

Jeg skjønte jo at jo lenger tid det gikk, jo mindre var sjansen for at han hadde overlevd.

Ragnhild Carlsen fikk dødsbudskapet to døgn etter ulykken.

Tom Arild Støle

Ragnhild Carlsen og mannen Sven Harald på skitur, vinterferien 1980, bare noen uker før ulykken.

Tom Arild Støle

Sven Harald Moseid døde i «Alexander L. Kielland»-ulykken.

Tom Arild Støle

– Det var veldig uheldig. Han skulle jo ikke en gang ha vært på plattformen den dagen. Men nå var det slik det ble. Det som er veldig vanskelig og sårt å tenke på er alle de årene ikke fikk sammen. Vi hadde det så fryktelig gøy. Han spilte kontrabass, gitar og piano, og vi spilte og sang begge to. Det at han døde var selvsagt også et stort tap for hans to sønner fra første ekteskap, hans foreldre og søsken, sier hun.

På hjemmebane var det før ulykken aldri noe tema at det var noen frykt knyttet til det å jobbe i Nordsjøen.

– Det var jo i ferd med å bli et vanlig yrke. Man kunne ikke gå rundt og være redd, legger Ragnhild Carlsen til.

Dagen etter at hun fikk dødsbudskapet dro hun til Stavanger. Der besøkte hun Sven Haralds kollega, han som egentlig skulle ha vært på «Alexander L. Kielland»-plattformen den torsdagskvelden, men som Sven Harald jobbet ekstra for.

– Han og Sven Harald jobbet sammen i Bangkok, og vi bodde der alle i noen år. Så vi kjente hverandre godt. Det er klart at dette var veldig spesielt også for ham, forklarer Ragnhild.

Søndag kveld kom navnene på de 123 omkomne på TV. Dagen etter kom det lokale begravelsesbyrået i Farsund til Stavanger for å hente Ragnhild og hennes døde mann.

– Det var fryktelig, helt uvirkelig å kjøre hjemover, sier hun.

– Det som er veldig vanskelig og sårt å tenke på er alle de årene vi ikke fikk sammen, sier Ragnhild Carlsen.

Tom Arild Støle

MENS NYHETENE om «Alexander L. Kielland»-ulykken rullet over norske TV-skjermer, satt Ragnvald Oftes datter Berit, på seks og et halvt år hjemme i stua på Åpta og sa til de andre i familien at pappaen hennes kom til å klare seg, fordi han var så god til å svømme.

Ofte kom hjem til sin kone og deres tre barn på Åpta dagen etter ulykken.

– Jeg tok toget, og ble hentet på Storekvina, minnes han.

Kåre Magne Kvåle har ikke vært i Nordsjøen etter ulykken.

Tom Arild Støle

Kåre Magne Kvåle ble sendt hjem i drosje. Han hadde bilen stående på Forus, og ville gjerne kjøre hjem selv. Men det fikk han ikke lov til.

– Det var selvsagt godt å komme hjem. Kona og jeg hadde giftet oss og flyttet inn i nytt hus et halvt år i forveien. Familien hadde selvsagt vært redde, og det var litt tilfeldig hvor mye informasjon de fikk underveis, forteller Kvåle.

Han har aldri vært i Nordsjøen etter ulykken. 67-åringen jobbet i åtte år på Eiken Mek. verksted før han omskolerte han seg, og ble lærer på Byremo videregående skole, hvor han har vært i over 20 år. I 2006 fikk han et tilbud om jobb som Site Manager for igangkjøring og testing av boreutstyr og bodde da i flere år i Korea. Etter oljebremsen i 2014 kom han tilbake til Byremo videregående skole.

– Selv om Kielland-ulykken var forferdelig, måtte man liksom bare se fremover. Jeg la det ganske raskt fra meg. Ved et par anledninger har det i jobbsammenheng vært snakk om å reise ut på en plattform. Men jeg fikk beskjed om at det kanskje ikke var så lurt. Familien var heller ikke så begeistret for akkurat det, sier Kvåle.

Selv om Kielland-ulykken var forferdelig, måtte man liksom bare se fremover.

Ragnvald Ofte har hatt sine tunge dager som følge av ulykken.

Tom Arild Støle

Ragnvald Ofte på sin side innrømmer at han i perioder har slitt mentalt etter den tragiske ulykken for 40 år siden.

Like etter ulykken fikk han jobbtilbud på «Alexander L. Kiellands» søsterplattform «Henrik Ibsen».

– Men det fant jeg fort ut ikke var bra for helsa. Det ble for tett opp mot ulykken, så jeg kunne ikke jobbe der, sier 78-åringen.

«Henrik Ibsen» var nær ved å kantre da den i april, bare noen uker etter Kielland-ulykken, fikk slagside mens den lå til land i Tananger.

Senere i 1980 var han også noen turer på jobb som førstemaskinist på en taubåt i Mexicogolfen. I 1987 jobbet han på «Edda»-plattformen, plattformen som lå like ved «Alexander L. Kielland» da den sank.

– Det var rart å komme dit. Jeg følte meg utrygg når været var dårlig, ellers gikk det ganske greit, forteller Ragnvald Ofte, som jobbet offshore fram til han gikk av med pensjon i 2003.

Likevel hadde han i perioder tøffe tider, blant annet med depresjon som følge av ettervirkningene av «Alexander L. Kielland»-ulykken.

– Særlig i begynnelsen av 1990-årene var det vanskelig. Det ga seg særlig utslag i søvnproblemer, sier han.

Ragnhild Carlsen fikk jobb få dager etter mannen ble gravlagt. Det ble som en medisin for henne.

Tom Arild Støle

VERKEN OFTE eller Kvåle opplevde å få særlig med oppfølging etter ulykken.

Det gjorde heller ikke Ragnhild Carlsen, som mistet mannen sin da Alexander L. Kielland kantret.

Arbeidsgiveren til Sven Harald ringte henne en tid etter ulykken. Etter hvert kom hun i kontakt med ei dame i Marnardal som også hadde mistet mannen.

– Jeg reiste og besøkte henne, og vi pratet sammen. Det var veldig fint. Vi har hatt litt kontakt. Det er ikke så lenge siden vi møttes, forteller hun.

Mannen hennes ble begravet onsdag før skjærtorsdag. Første hverdag etter påske, på tirsdagen, tok hun turen til Øgrey mekaniske verksted i Farsund for å forhøre seg om det var jobb til henne. Ragnhild hadde gått yrkesskolen på Lista, hvor hun hadde lært å sveise.

Dagen etter fikk hun tilbud om et oppdrag, og det endte med at hun fikk jobb.

– Alene, med tre barn hjemme, ble det å få en jobb som medisin for meg. Det ble jeg trøtt og sulten av. Dagene ble dermed besatt av gjøremål, forteller hun.

Hun medgir at det har vært godt å ha det travelt.

– Men hver gang det er julaften, bryllup, barnedåp eller andre store dager, så kjenner man på ensomheten. Det var selvsagt verst i begynnelsen, forteller 79-åringen.

Hver gang det er julaften, bryllup, barnedåp eller andre store dager, så kjenner man på ensomheten.

Hele plattformen kantret, og ble liggende opp ned i vannet.

Einar Andersen/ Norsk Oljemuseum

«Alexander L. Kielland»-ulykken er den største industriulykken i norsk historie.

Sven Tønnesen/Norsk Oljemuseum

40 ÅR ETTER ulykken kjemper fortsatt de overlevende og etterlatte en kamp for å få svar på hva som egentlig skjedde da «Alexander L. Kielland» kantret i Nordsjøen. De mener det er altfor mange spørsmål som ikke er besvart.

– Granskningene som tidligere er blitt gjennomført, er gjort på feil grunnlag. Det er altfor mange ting som ikke stemmer, mener Kåre Magne Kvåle.

Han er blant dem som har engasjert seg i saken:

– Granskingen som den norske granskingskommisjonen foretok konkluderte med at det var en sveisefeil ved et stag som hadde utviklet seg. Kommisjonen holdt fast ved dette, selv om alt tyder på at det ikke er den hele og fulle sannheten. Dykkere som dykket ved Kielland etter havariet tok video og rapporterte om brudd i sveis med gammel rust og de rapporterte også om at det kunne se ut som om noen sveiser er sparklet for å se flott ut. Det er blitt rapportert om at plattformen så ut som om den var satt sammen av unger da det var hull så store at man kunne stikke hånden inn gjennom dem. De fikk beskjed om å holde kjeft, og videoen har ingen sett mer til. Dykkerne ble heller aldri avhørt, sier han.

Kvåle legger til:

– Granskingskommisjonens rapport er mest som en dekkoperasjon for de involverte parter, Veritas, Stavanger Drilling og Phillips Petroleum. I 1991 gikk Norsk oljeforsikringspool til rettssak mot byggeverkstedet og krevde 700 millioner. De tapte på alle punkt, men fikk en liten kompensasjon på sju millioner kroner. Forliket ble hemmeligstemplet i 60 år. Det kom heller ikke fram i norsk offentlighet før i 2016 da det ble oppdaget ved graving etter dokumenter om Kielland. Det passet ikke inn i historien om Kielland.

– Det er altfor mange ting som ikke stemmer, mener Kåre Magne Kvåle om årsaken til ulykken.

Tom Arild Støle

I JUNI I FJOR besluttet Stortinget at Riksrevisjonen skal gå gjennom katastrofen på nytt. Planen er at Riksrevisjonens rapport skal legges fram for Stortinget i mars neste år. Deretter blir det opp til Stortinget å avgjøre hva man vil gjøre videre, om man vil velge å granske ulykken i full bredde på nytt.

I ettertid er det blitt dokumentert at alle vitner ikke er blitt avhørt og at granskingskommisjonen ikke lyttet til alle eksperter. Stavanger Drilling fikk utbetalt hele forsikringsoppgjøret. De endte opp med en «fortjeneste» på 150 millioner kroner etter ulykken, og ble aldri stilt til ansvar. Det gjorde heller ikke operatør på Ekofisk, ConocoPhillips.

– Til sammenligning fikk de overlevende i firmaet 25.000 kroner i billighetserstatning, i tillegg til at de måtte skrive under et dokument på at de ikke måtte gå til sak senere, forteller Kåre Magne Kvåle.

Etter ulykken pekte Emil Aall Dahle i en hemmelighetsstemplet stabilitetsrapport på brudd på rutiner, mangelfulle og manglende rutiner fra den operative ledelsen på at plattformen var for dårlig sjøsikret. Dette ansvaret inkluderte å sørge for at luker og skott var lukket slik at faren for vanninntrengning ble redusert.

Stavanger Drilling hadde engasjert to sveisere som kom ut på Kielland dagen før ulykken. Begge disse omkom. Hva de skulle der vet vi ikke og Stavanger Drilling vil ikke fortelle. De jobbet på stag D4 og det kan se ut som de har brent hull i staget. Det er trolig disse som har dradd sveisekabler og slanger inn i dører ned i søyle D og E. Videre var dør sveist i åpen stilling og alarm koblet ut. Det lå en del sveisekabler og slanger gjennom dører i selve hovedbygningen også. Dette på grunn av at Kielland var under ombygging til boreplattform.

Kielland-plattformen, liggende i Gandsfjorden før snuforsøket.

Jan Egil Pettersen/Norsk Oljemuseum

Farsunds Avis dagen etter ulykken.

Tom Arild Støle

Ragnvald Ofte, som jobbet som teknisk assistent, stusset veldig over at det lå sveisekabler og luftslanger i døråpningene på plattformen da han kom ut dit, noen timer før ulykken.

– Alle dører skulle jo være stengt, slik at ikke vannet skulle trenge inn overalt hvis noe skjedde, sier han.

Ofte stusser på at plattformens tekniske sjef, som delte lugar med kapteinen, saksøkte Stavanger Drilling og Phillips for 1,2 millioner kroner etter ulykken og at kravet endte med hemmelig forlik.

– Det var et veldig høyt krav på den tiden. I ettertid har ikke advokatene villet snakke om hva som var bakgrunnen for forliket. Men Stavanger Drilling og Phillips hadde ikke betalt ut mye penger hvis det ikke hadde vært noe muffens, mener Ofte.

Den avrevne plattformleggen etter ulykken.

Jan Egil Pettersen/ Norsk Oljemuseum

RIKSREVISJONEN SKAL NÅ undersøke hvordan myndighetene har ivaretatt sitt ansvar når det gjelder granskning og klargjøring av årsakene til ulykken, og om granskningen har kartlagt ansvarsforholdene rundt ulykken tilstrekkelig.

– Vårt håp er at Stortinget vil ha en ny, offentlig granskning. Norge kan ikke leve med at vår histories største arbeidsulykke fortsatt fremstår som uoppklart. Og da skylder vi oss selv og fremtidige generasjoner at vi gjør alt vi kan for å være sikre på at vi har forstått årsaken til ulykken, sier Odd Kristian Reme.

Han mistet sin bror i Kielland-ulykken, og er leder av det såkalte Kielland-nettverket, som jobber for å få fram fakta i saken. Reme har tro på at det kan komme en ny gransking.

Norge kan ikke leve med at vår histories største arbeidsulykke fortsatt fremstår som uoppklart.

– Det som er ganske interessant nå i forhold til for 40 år siden, er at en del pensjonister snakker mye friere nå enn de gjorde den gangen. Det var godt kjent at det var en svartelistekultur i Nordsjøen på 1980-tallet. Folk som stilte kritiske spørsmål eller sto på for å etablere fagforeningsvirksomhet, ble satt på svarteliste. Mange overlevende etter ulykken opplevde at de ikke fikk jobb etterpå, fordi de hadde stilt spørsmål. Mange opplevde også at de fikk tydelige meldinger om at hvis de snakket mot det offisielle budskapet, risikerte de jobben, forteller Reme.

Han og de overlevende mener det er mye dokumentasjon som rett og slett har forsvunnet etter ulykken. Reme etterlyser blant annet ukerapportene fra plattformsjefene, som ble sendt til rederiene fortløpende. Rapportene fra «Alexander L. Kielland»-plattformen er sporløst forsvunnet.

Farsunds Avis to dager etter ulykken.

Tom Arild Støle

– Alle dokumenter som kunne si noe om foranledningen til ulykken er blitt makulert. For å få fram sannheten avhenger det at noen av de involverte vil fortelle sannheten. Det har de ikke villet til nå, mener Kåre Magne Kvåle.

– Det er forferdelig trist at sannheten ikke er kommet fram. Det tristeste er de barna som mistet sine fedre, og som fikk så lite erstatning. Vi som jobbet på «Alexander L. Kielland» fikk 25.000 kroner for å holde kjeft. Paradokset er at Norge i ettertid har tjent 10.000 milliarder kroner på oljen, sier Ragnvald Ofte.

Både han, Kåre Magne Kvåle og Ragnhild Carlsen hadde tenkt delta på 40-årsmarkeringen etter ulykken. Det var lagt opp til en rekke markeringer, og selve 27. mars skulle holdes en markering i Stavanger, med blant annet en seremoni ved minnesmerket i Kvernevik, åpning av en ny utstilling om ulykken i oljemuseet, samt en samling for overlevende og etterlatte. Denne minnemarkeringen er blitt avlyst, på grunn av koronasviruset.

Alexander L. Kielland-plattformen ble forsøkt snudd i Gandsfjorden høsten 1980.

STAVANGER AFTENBLAD
Publisert:

Flere artikler

  1. GOD HELG

    Den store søndagsskolen på det lille bedehuset

  2. GOD HELG

    Brev vesterfra - 115. epistel

  3. GOD HELG

    For 25/50 år siden

  4. GOD HELG

    «Å hogge ved er som terapi for meg»

  5. GOD HELG

    25 og 50 år siden

  6. GOD HELG

    «Tante Liv» skal feire 17. mai nummer 100

  1. Nordsjøen
  2. Alexander L. Kielland-ulykken
  3. Farsund
  4. ConocoPhillips
  5. Odd Kristian Reme