Her oppe på Hidraheia har de både forsamlingshus og kirkegård. Tidligere var det også kombinert storskole og småskole her, men denne ble lagt ned i 1961.
– Da kom det barn fra Fidsel, Allestad, Stø og Gumpefjell, forteller Terje Kvanvik. Familien hans kom til Kvanvik i 1880-årene, og der har de bodd siden. Selv bor Kvanvik i Flekkefjord sentrum, men han har nylig overtatt familiegården og er mye oppe i bygda.
«Dette er en bra plass å vokse opp»
«Det er flott å bo på Snartemo. Men det skulle ha vært enda flere folk her.»
VI SITTER der den gamle riksveien gikk før, og hvor det lille tjernet Tjødna tidligere strakte seg utover slettene.
– Tjernet ble senket i 1924. Det var da slettene vi befinner oss på kom frem, forteller Kvanvik. Selv om tjernet er senket, hender det at vannet stiger over veien når det er flom.
– I min barndom pleide vi å ro over veien til skolen, forteller Kvanvik. Han var blant de siste som gjennomførte skolegang i skolehuset på Kvanvik. Skolehuset ble innviet 2. september 1902, og ifølge referatet fra Flekkefjordsposten var det fullt av mennesker denne dagen, «ikke alene fra Hitterøheien, men også fra Eie, Kirkehavn og særlig fra Rasvaag var mange møtt frem. Det tok adskillig Tid, før det ved hjelp av Stole og Planker lykkedes så mange som mulig sittende i den propfulde Skolestue».
– Der gikk vi annenhver dag, fordi storskolen og småskolen hadde undervisning annenhver dag. Læreren bodde i den ene halvparten av huset, og før skolen kom på plass var det omgangsskole, sier Kvanvik.
LÆREREN hadde mye makt, men bygdefolket fant seg ikke i hva som helst.
– Det var noen fattige barn som bodde på Fidsel, de var så dårlig stilt at de bare hadde tau til å snøre buksene med. Så var det en av disse ungene som hadde gjort noe galt, og måtte ned med buksene i klasserommet for å bli slått på blanke messingen. Dette likte ikke bygdefolket, de mente det var over streken og nedverdigende å dra ned buksa på fattigfolk. Det ble kalt inn til møte med læreren, men det var ingen som sa noe. Læreren sa «dersom det er noen som vil at jeg skal gå, så må de tørre å si noe». Da reiste én person seg og svarte «vi ser like vel hælen som tåa», smiler Kvanvik. Læreren reiste sin vei etter denne episoden.
Kvanvik har selv vært lærer i alle år, og på slutten av 90-tallet kjøpte han og faren skolehuset som en slags fritidsbolig. Det var da Kvanvik fikk ideen om å fikse opp huset og gjøre det om til et slags sløydverksted for elever med visse utfordringer.
– Da kom skolehuset plutselig i bruk igjen, gjennom det vi kalte for Kvanvikprosjektet, forteller Kvanvik.
«Et veldig sentralt sted på Agder»
«Skolenedleggelsen fikk voldsomt store ringvirkninger»
FLERE FJELL omkranser bygda, blant annet Orreknuten, Kjerkefjellet og Litlefjell.
– Bergen ligger mellom sju fjell, mens Kvanvik ligger mellom fem, ler Kvanvik.
Bergen ligger mellom sju fjell, mens Kvanvik ligger mellom fem
Selv om bygda har mistet enkelte tjenester, er den langt fra fraflyttet. Mellom 30 og 40 fastboende kaller Kvanvik sitt hjem.
– Det er kommet flere unge enn en skulle tro, bemerker Kvanvik.
– Nye folk har kommet oppover etter hvert, og de har vært flinke til å opparbeide lekeplassen på det vi kaller skolesletta, legger han til. Her har bygdefolket anlagt sykkelløype, sandvolleybane, fotballbane - til Kvanvik FK - trampoline, og snart kommer det en grillhytte.
– Etter noen år borte så kommer folk tilbake, og nye generasjoner kommer til, sier Aud Allestad Bremus. Hun er den av de fastboende som bor lengst unna «sentrum», to og en halv kilometer innover heia.
– Jeg vil bo der oppe så lenge jeg kan. Noen må jo bli igjen for å lære opp «de unge», smiler Bremus.
«Håper å bli boende her for alltid»
«Her er det landlig, men det er likevel sentralt»
FORSAMLINGSHUSET på Kvanvik er et viktig samlingspunkt i bygda. Det er sannsynligvis oppført i 1930-årene, og i dag brukes det til basar, juletrefester og loppemarked. Den årlige basaren arrangeres i forbindelse med elgjakta. Galleriet i forsamlingshuset måtte imidlertid spikres igjen - når det var virkelig fest på lokalet hendte det at folk ramlet ned.
– Ja, forsamlingshuset brukes til mange ting. Her har vi mye moro og tar vare på gode tradisjoner, forteller Hogstad.
– I min tid var det også møter på huset, med emissærer som holdt på i en hel uke. Vi satt på bakerste rad og fniste, ler Kvanvik.
«Det er så mye mer enn et veikryss»
«Her er det lenge til det blir vår»
«Her får du ro og sjelefred»
BYGDA TILHØRTE tidligere Hidra kommune, og ligger cirka midt mellom Flekkefjord og Åna-Sira. Selv om Kvanvik nå tilhører Flekkefjord har det vært mye kontakt vestover, blant annet på grunn av sildefisket.
Et eksempel på denne kontakten er Lene Hogstad, som flyttet til Kvanvik fra Åna-Sira for 23 år siden.
Hadde noen sagt til meg i tenårene at jeg skulle bo på Kvanvik som voksen hadde jeg ledd meg fordervet
– Hadde noen sagt til meg i tenårene at jeg skulle bo på Kvanvik som voksen hadde jeg ledd meg fordervet, sier Hogstad, som flyttet til Kvanvik med ektemannen for å overta sistnevntes barndomshjem.
«Belland er frihetens rike»
«Det er fint på alle måter her, bortsett fra vinden»
«Det var alltid sol; en evig sommerdag»
I DAG er Hogstad en av ildsjelene i bygda, og er blant de som begynte arbeidet med lekeplassen for 20 år siden. Det er her de samles for dugnad hver vår. Bygda har til og med en egen Facebookgruppe som brukes til å koordinere ulike aktiviteter og arrangementer.
– Og så er det grisefest hvert år!
– Grisefest?
– Vi griller en hel gris, spiser og koser oss. Vi er gode til å grille, ler Hogstad.
Det gode samholdet blant naboene er noe de tre verdsetter, og gjør at de føler en tilhørighet til bygda.
– Det er så fredelig og fint her. Det er bare ti minutter inn til byen, og så er det så mange fine turmuligheter. Det tar like lang tid til sentrum fra toppen av Søyland som det gjør fra Kvanvik, sier Hogstad.
– Jeg har en kollega som sier at «en trenger ikke reise til Syden, Kvanvik er mitt paradis», legger hun til.
«Det er et veldig barnevennlig område, med en rekke lekeplasser»