LØRDAGSKOMMENTAR

De er på mange måter limet i lokalsamfunnet; i bygd og by i hele Lister-regionen. De som sørger for at hjulene går rundt i lag og foreninger, i menighetslivet, på fotball-laget til poden, dansegruppa der ungjenter får utfolde seg og søke drømmene sine eller korpset der musikalsk teori og spilleglede gir solid ballast for resten av livet.

Svein Morten Havaas, nyhetsredaktør Foto: Odd Arne Nomedal, Fotofabrikken

Denne artikkelen er en hyllest til de mange frivillige som uke etter uke, år etter år, trofast stiller opp og gjør en jobb for at andre skal ha det greit. Det er ikke sikkert de sier det så høyt, men de trenger å bli sett, anerkjent og takket for den innsatsen de gjør.

NOEN AV DEM er mer synlige enn andre. Enkelte har verv som gjør det naturlig å bli omtalt i lokalavisen på jevnlig basis. Andre har blitt omtalt i herværende avis i forbindelse med reportasjeseriene «På lag i Lister», som nå er lagt på is for en periode - eller den dagsaktuelle «Bygda mi».

Årlig blir noen av disse personene også hyllet for sine tjenester av sine respektive hjemkommuner. Kulturprisene i alle Lister-kommunene går som regel til enkeltpersoner som har gjort en innsats for andre gjennom organisasjonslivet, kulturlivet, menighetslivet eller idrettslivet.

Tidligere omtalte regionavisen Lister også alle kandidatene som ble foreslått til disse prisene. Det er det blitt slutt på. Farsund og Lyngdal kommuner er blant dem som med offentlighetsloven i hånd argumenterer mot at disse forslagene skal bli offentlig kjent. Det finnes en paragraf som gir dem medhold i det. Det kommunale argumentet for å unnta forslagene fra offentligheten er at «det skaper vinnere og tapere».

Jeg bøyer meg for paragrafbruken; den er udiskutabel. Men argumentet kjøper jeg ikke. Vårt motiv som avis for å omtale forslagene var nettopp det motsatte. Å bli foreslått som kandidat til kulturprisen er da vitterlig en «fjær i hatten» i seg selv?

DE FLESTE bærebjelkene i lokalsamfunnet - de trofaste sliterne iblant oss - er imidlertid helt anonyme. Mange av dem virker helt i det stille. De stiller opp som fotballtrenere, barnekorledere, korpsinstruktører, Røde Kors-medarbeider eller i styret i Lions eller Civitan uten forventning om å få noe i gjengjeld.

Man blir selv velsignet av å velsigne andre.

Det vil si; for mange av dem er arbeidet i seg selv givende.

I menighetslivet snakker vi om velsignelse. Man blir selv velsignet av å velsigne andre. Enten man har et kristent utgangspunkt eller ikke, tror jeg dette er et allment prinsipp og en hemmelighet som mange av disse sliterne har oppdaget. Når du gjør noe for andre - helt frivillig - får du også selv masse tilbake. Den som har havnet på «rett hylle» i et frivillig arbeid, vil oppdage at arbeidet gir mer energi tilbake enn de kreftene som i utgangspunktet investeres.

FRIVILLIGHETEN er selve hjertet som får lokalsamfunnet til å pulsere. Ifølge Frivillighet Norge representerer dette arbeidet på landsbasis hele 140.000 årsverk og en verdiskapning tilsvarende 77 milliarder kroner! Men selv om kommunene og frivilligheten jobber mot de samme målene har bare 13 prosent etablert en frivillighetspolitikk.

Også lokalt er det derfor den senere tid fokusert på et tettere samarbeid mellom kommunene og frivilligheten. Lokale frivilligsentraler og Frivillig Norge gjennomførte nylig samlinger i Lister-regionen der dette var tema. Det er viktig å sette dette på dagsorden. De trofaste sliterne som stiller opp hver eneste uke fortjener nemlig de aller beste arbeidsvilkår.

Lokalpolitikerne - som for øvrig også må kunne sies å gjøre en solid frivillighetsjobb, om enn mot noe møtegodtgjørelse - trenger å meisle ut en politikk som bidrar til vekst og utvikling av det frivillige arbeidet.

DET ER NEMLIG SÅNN at tidsånden og travelheten i dagens samfunn; den mye omtalte tidsklemma, gjør at frivillige organisasjoner sliter med rekrutteringen. Jeg synes å høre at det er likt over alt: Både idrettslag, menigheter, korps og kor og veldedige organisasjoner sliter med å rekruttere folk til styre og stell. Ledermangelen er prekær hos flere.

La oss løfte opp de trofaste sliterne, lederne og bærebjelkene for lokalsamfunnene våre.

Samtidig synes jeg å observere at det er tettere mellom sukk og stønn fra «fotfolket». Vaffel- og pølsesalg, loddsalg fra dør til dør og å sitte vakt på bryggedansen er ingen forlystelse for noen. Men det hjelper lite for dem som står på og har tatt på seg lederverv å bli møtt med klaging i tide og utide...

NEI, la oss heller skape en motkultur i Lister. La oss løfte opp de trofaste sliterne, lederne og bærebjelkene for lokalsamfunnene våre.

Gi et smil og et vennlig ord til treneren for guttungens fotball-lag neste gang du henter ham på kunstgressbanen! Gi korlederen eller dansegruppeinstruktøren et klapp på skulderen og takk for innsatsen som legges ned uke etter uke! Eller hvorfor ikke komme med en overraskende enkel blomst eller sjokolade som en uventet oppmuntring til korpsdirigenten, menighetslederen eller styrelederen i organisasjonen din?

Det er ikke så mye som skal til. Men du verden hvilken virkning det gjør. Og de fortjener det!