603 meter over havet finner man den tidligere gruvebyen. Der utfolder det seg både industri-, krigs- og kulturhistorie.
ETT AV HUSENE rett ved de nedlagte gruvene på Knaben, eies i sameie mellom 15 familier - alle fra Stavangerregionen. Bygget har vært i deres eie i 35 år, forteller Johan Omdal, som er ferierende fra Sola. Ettersom han er svært glad i historier, faller gruvesamfunnet perfekt i smak hos ham.
– Man er på historisk grunn her. Det er historie på hver tue her omtrent. Uansett hvor man går er det skjerp, gammel gruveaktivitet, ruiner etter hus eller hytter, og så kommer man til den nyere tiden med krigen, som også har satt sitt preg på Knaben. Og enda antagelig setter sitt preg på Knaben. Spesielt når man går rundt her og ser på stillinger og slik som er bygd av tyskerne. Tenk på hva de har lagt igjen her.
«Vi var veldig selvstendige»
Da ser jeg egentlig min far og onkel som var gruvearbeidere. Jeg ser kledningen og snusboksen på lommen. Hele uttrykket er gruveslusk.
«Det er ikke så mange unge her»
«Det er i alle fall fint her»
HAN TENKER på hvilke mennesker som befant seg der, og på de unge personene som ble revet opp fra familiene sine og sendt øde til på Knaben.
– Man kan gjøre seg mange tanker om hvordan dette var. Hver gang jeg går her lurer jeg på hvordan det var her da. Både når gruvearbeiderne var her, og på dette gruvemonumentet de har her oppe. Da ser jeg egentlig min far og onkel som var gruvearbeidere. Jeg ser kledningen og snusboksen på lommen. Hele uttrykket er gruveslusk.
Eilef Netland jobber som selvstendig næringsdrivende med snekkerfirma, hvor han har mange oppdrag på hyttene i Knaben. I tillegg er han vaktmester ved Knaben leirskole og har gård på Netland.
Han forteller at leirskolen ble til tre-fire år etter at gruven ble nedlagt i 1973. I dag er det mest belegg på den om vinteren og påsken.
– Jeg tilbringer veldig mye tid her oppe. Det har jeg helt siden jeg startet den geskjeften jeg har med snekring. Jeg driver med løypekjøring på vinterstid med turløyper. Totalt om jeg kjører alle løypene er det vel omtrent tre mil, forteller han.
Og det er kanskje enda mer spesielt midt inne i gruvebyen, for der er det nok mest folk som har hatt en tilknytning til Knaben.
«Vi må få flere barnefamilier til å flytte ut hit.»
«Du kan ikke være redd for litt vind om du skal bo her ute »
MANGE AV DEM som velger å kjøpe seg fritidsbolig eller hytte på Knaben, har gjerne en del av historikken i familien. For eksempel en forelder eller besteforelder som jobbet i gruvene, forteller Netland.
– Og så går det litt på kjennskap og vennskap. Det er mange slike kombinasjoner. Og det er kanskje enda mer spesielt midt inne i gruvebyen, for der er det nok mest folk som har hatt en tilknytning til Knaben.
Netland forteller at den store skrekken da gruvearbeidet stanset, var om Knaben ville bli en spøkelsesby.
– Men så ble jo husene solgt jevnt og trutt fremgjennom. De billigste ble vel solgt for 30.000 kroner. Nå får du ikke en av de boligene innenfor to millioner.
Utpå formiddagen treffer Netland på Olaug Eftestøl utenfor leirskolen. Hun er på vei til arbeidet for å stelle i stand til turistbussen som kommer.
– Man må vel si at det stort sett er turistene og alle hyttene her som utgjør Knaben, forteller hun.
Og turisme er det en stor del av. Snart ventes det også tyskere som skal oppholde seg på Knaben leirskole med eget opplegg.
Eftestøl har arbeidet på leirskolen i fem år og har i snart 16 år bodd på Knaben gård, som er knappe fem kilometer unna sentrum. Hun sier å ha likt seg der fra første dagen.
Selv om samfunnet og det sosiale stort sett er bygget opp på møte med turister og hyttebesøkende, synes hun det er et godt miljø.
– Slik som i påske er det jo høysesong og mange folk på hyttene, så da er det mye liv og røre her oppe.
Butikken og stasjonen er bygdas sjel
En idyllisk sørlandsperle på veldig mange måter
I UKEDAGENE er det imidlertid litt roligere. Da har de en landhandel som er åpen fire dager i uken hvor de kan tillegge handleturen, men det tar gjerne litt planlegging. Landhandelen er også en møteplass, blant annet for arbeidere som tar lunsjen og praten der.
Når man først har sagt ja takk til å være grunneier her på Knaben, må man jo si ja takk til turistene også og legge til rette for dem
Naturen er også en stor del av Knaben, påpeker hun.
– Det er veldig mange fine heier her å gå. Det er mange fine veier å gå til Knaben I og Kvina gruva. Jeg liker veldig godt å gå tur selv og er mye ute.
Eftestøls kollega, Turid Røiseland, bor på Risnes - et lite stykke unna Knaben sentrum.
– Det er jo en hytteby med mange turister, samstemmer Røiseland som Eftestøl.
– Når man først har sagt ja takk til å være grunneier her på Knaben, må man jo si ja takk til turistene også og legge til rette for dem, tilføyer Eftestøl.
– Når folk sier til meg «at du kan bo her oppe», sier jeg at det kan jeg, for jeg kan gå her oppe og det er nærmest ikke et menneske. Og jeg kan sykle på veien uten å se mer enn en bil, utdyper hun.
Men tidene har forandret seg, og fra å være en tidligere gruveby med et aktivt samfunn, er det roligere tider.
– Folk flytter ikke til Knaben, alle flyttet ut. I den tiden jeg flyttet hit med lillegutten min på to år, var det mye aktivitet på Risnes med småbarnsmødre og unger. Men etterhvert som de har vokst ut, blir de ikke igjen, forteller Eftestøl.
«Det som er bra med å bo i et slikt klyngetun er de veldig gode naboene»
«Det er ikke mye igjen av bygda Fjotland i dag.»
MED TURISTBUSSEN fra Kristiansand kom Jan Rob, som er rektor ved Knaben leirskole.
– Knaben har endret seg 100 prosent fra å være et industrisamfunn til å være et ferie- og fritidssamfunn. Det er det som er den store tingen. Her det før bodde masse folk og var stor aktivitet, både i forhold til gruvedrift og masse fritidsaktiviteter med blant annet kino og opptil tre butikker. Nå er det et fraflyttet samfunn, men samtidig ett aktivt samfunn.
Alle husene som tidligere var gruvearbeidernes hjem, er i dag solgt videre til bruk som ferieboliger.
– Vi kaller dette som feriebyen og er bevisste på det, selv om det ikke er noen slik drift nå ser vi tydelige spor etter det, påpeker Rob.
Tidlig på 30-tallet ble det gjort en vesentlig endring i befolkninga, for frem til da var det et mannssamfunn
«Det gir en slags ro i sjela å være her»
«En avkrok for spesielt interesserte»
I TILLEGG ser de også klare spor etter krigen, med kanoner, tilfluktsrom og at tyskerne har vært der.
– Tidlig på 30-tallet ble det gjort en vesentlig endring i befolkninga, for frem til da var det et mannssamfunn. Men rundt 1930 utviklet det seg til å bli et familiesamfunn, og da kom det skole her for eksempel. Det var et grep som ble gjort, og særlig etter andre verdenskrig var direktøren her bevisst på å bygge eneboliger, familieboliger, med tanke på å få dem hit. For hadde man en far med familien her ble de værende, og da hadde man stabil arbeidskraft. Det ser vi rester på i dag; at det har utviklet seg fra brakker til familieboliger, opplyser Rob.
Og det er derfor de i dag kan ha såpass mange hytter, påpeker han. I løpet av de siste 25 årene ble det bygget godt over 200 nye hytter.
«Jeg ljuger aldri om øya mi. Hjerterom er det som karakteriserer Kirkehamn best.»